L-r, Jack Black, Odeya Rush and Dylan Minnette star in Columbia Pictures' "Goosebumps."
L-r, Jack Black, Odeya Rush and Dylan Minnette star in Columbia Pictures' "Goosebumps."Vis mer

Anmeldelse: «Gåsehud»

Noe må eksplodere, her også.

FILM: Sukk. Hvorfor er det slik at amerikansk filmbransje tror at det knapt finnes mennesker som kunne tenke seg å sitte i en kinosal i et par timer hvis ikke store mengder eiendom og interiør før eller siden går opp i et flammende inferno, mens mollstemte messingblåsere tuter?

«Gåsehud» er basert på R.L. Stines bestselgende barnegrøssere, og også en metafilm overfor de samme bøkene. Zach (Dylan Minnette) flytter fra New York til alle skrekkfilmers skumle småby sammen med moren sin, som er enke. I nabohuset bor en dragende jevnaldrende jente med en like fiendtlig far, som pirrer både nysgjerrigheten og andre følelser.

Hos den nifse naboen er det også en bokhylle, der alle bøkene er låst med hengelås. Snart springer låsene opp, og det gruoppvekkende innholdet i bøkene brøyter seg ut for å ta over verden.

Nifshetens linedans
Det er en linedans å lage en skummel fortelling for barn. De skal helst sitte på kanten av kinosetet, men ikke få mareritt. Dette behandler godlynte «Gåsehud» lenge med fin musikalitet. Det flørtes med fare på barnevennligste vis. Ikke noe blod renner.

Forskjellige typer monstre som representerer forskjellige former for vagt ubehag - en hær av søte hagefigurer som blir levende, overdimensjonerte insekter, sniffende varulver - kommer på rad og rekke, uten at de dveles nevneverdig ved. Og ingenting er uansett i stand til å vekke større avsky hos tenåringene i hovedrollen enn flaue foreldre som prøver å snakke ungdommens språk.

Sedvanlig apokalypse
Men det svære galleriet av skrømt er masete og ufokusert, særlig siden denne lettmelkversjonen av grøssersjangeren fort går over i den sedvanlige blockbusterapokalypsen. Spenningen renner ut like raskt som udyrshæren renner inn mot Zachs ungdomsskole.

Jack Black spiller forresten forfatternaboen. Han gjør det samme han alltid gjør, men på merkbart lavere budsjetter enn tidligere. Zachs historie ser først ut til å ende i et vart, melankolsk øyeblikk, som dessverre ikke får vare. For det er ingen frykt som får slå til i denne typen grøsser.