Anmeldelse: «Gods of Egypt»

En kalkun av episke proporsjoner — men ikke dårlig nok til å bli bra.

FILM: Helt fra den første traileren ble sluppet, var det åpenbart at «Gods of Egypt» ville bli en spektakulært kitschy og billig utseende blockbuster, men samtidig bar trailerne bud om en selvbevisst film som omfavnet latterligheten i sitt eget premiss og kunstigheten i sin dataspillinspirerte estetikk. Det er derfor synd å konstatere at det eneste som er spektakulært med Alex Proyas' nye film er hvor ufattelig klønete, tonedøv og kjedelig den er.

Amatørmessig «Gods of Egypt» har et budsjett på 140 millioner dollar, men ser ut som noe Luc Besson på en dårlig dag kunne slengt sammen for en tiendedel av prisen. Historien om hvordan den menneskelige tyven Bek hjelper guden Horus med å frigjøre det forhistoriske Egypt fra sin diktatorisk onkel Set spilles ut som et vektløst actioneventyr i dataanimerte omgivelser som spenner fra det generiske til det amatørmessige, og som får en til å lure på hvor i all verden alle pengene har blitt av.

For de har neppe blitt brukt til skuespillerlønninger: Foruten b-film-kongen Gerard Butler er rollelista fylt opp med TV- og karakterskuespillere som mangler filmstjernekarismaen som potensielt kunne fått denne bisarre blandingen av dataspillgrafikk og barneteater til å fungere som noe annet enn et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå når Hollywood rammes av blockbustersyken.

Kalkun Begravd under to timer med karikert mytologi, pinlig dialog, håpløst koreograferte actionscener og guder med demonstrativt vesteuropeiske trekk kan man skimte konturene av en interessant film om monoteismens framvekst, men dette krever større doser velvilje enn noen betalende publikummer kan forventes å møte opp med.

«Gods of Egypt» er likevel ikke dårlig nok til å bli underholdende, ei heller er den en kalkun som belyser problematiske trender i filmbransjen. For på tross av at man har sett det meste i filmen gjort langt bedre andre steder, har Proyas funnet sin helt egen vei inn i fiaskoen.