68 år gamle Grace Jones sørget for en fabelaktig Øya-avslutning i Tøyenparken. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
68 år gamle Grace Jones sørget for en fabelaktig Øya-avslutning i Tøyenparken. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Grace Jones på Øyafestivalen

Amazing Grace!

Få mennesker personifiserer kunsten i like stor grad som Grace Jones. Supermodell. Skuespiller. Sangstjerne. Ikon. En levende performance-forestilling som hele livet har utfordret populærkulturens satte standarder, og med jevne mellomrom blendet over i det kommersielle rampelyset.

Grace Jones

6 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

ca. 12.000

«Finalenes finale»
Se alle anmeldelser

Å returnere med nytt album som 60-åring etter en innspillingspause på hele 19 år (minus et knippe singler fra diverse soundtracks og ikke-utgitte prosjekter) faller som regel inn i desperasjonsbåsen. Men ikke Jones. 2008-utgivelsen «Hurricane» fikk gode anmeldelser over hele linja, og viste at det ikke var noen utgangsdato for hennes rå kraft.

Da hun i kveld steppet inn som headliner-erstatter for søstrene i Haim, var det likevel først og fremst hennes sagnomsuste tidlige år som stod på programmet. En kavalkade bestående av udødelige spor fra 70- og 80-tallet, visuelt bundet sammen av den fortsatt like oppsiktsvekkende, lettkledde og majestetiske Grace Jones.

Om noe, mer rojal enn noensinne!

Introdusert for Øya-publikummet gjennom den legendariske bassgangen til «Night Clubbing» , og iført en hodeskallemaske som hadde skremt vettet av meg som 10-åring.

I kveld var det derimot ingenting skummelt med denne tidløse superstjernen, som isteden sikret sin velfortjente beundring fra 12.0000 lamslåtte festivalgåere.

«Det er vel fortsatt sommer i Norge?»

For der står hun. Den snart 70 år gamle bestemoren. Kun kledd opp i korsett, g-streng og Keith Harings signaturdesign over hele kroppen. Med tunga ut av kjeften som en fuck you til Miley, Rihanna og alle andre nymotens «divaer» der ute som har lånt fritt fra imaget hun skapte sammen med ekskjæresten Jean Paul Goude.

«This Is Life» fra nevnte «Hurricane» går over til regga-versjonen av den brutalt ærlige Pretenders-låta «Private Life». «Your marriage is a tragedy / But it's not my concern / I'm very superficial, I hate everything official,» messer Jones over oss, før hun igjen forsvinner bak scenen for et av kveldens utallige kostymeskifter.

Denne gangen med hatten på snei for sin «Jamaican Guy». En låt skrevet om The Wailors-keyboardisten Tyrone Downie, og som mange sikkert kjenner igjen som utgangspunktet for LL Cool J-klassikeren «Doin’ It».

Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet. Vis mer

Men dette handler ikke om rap fra 90-tallet. Dette handler ikke en gang om reggae. Dette handler kun om én eneste ting – Gudinnen som står foran oss og slenger sine lange bein rundt scenens stålkonstruksjoner som en 23 år gammel akrobat.

Hennes søken etter «Jamaican guys» i publikum mottar selvsagt ingen tilbakemelding fra det – la oss være ærlig – kritthvite publikummet. Derimot blir lydnivået atskillig høyere når hun henter inn sin avkledde, mannlige poledanser, som for alvor vekker den kvinnelige delen av menneskemengden til live med imponerende, luftbårne spagater.

Et slags politisk korrekt Chippendales-show. Eventuelt live-versjonen av det der altfor avslørende bildet Atle Pettersen nettopp la ut på Instagram. Ironisk nok foran samme publikum som flyktet Amfiet under Outkast sitt omdiskuterte «booty-show» for et par år tilbake.

«Jeg skal ta dere med over hele verden,» lover hun. Først til Paris med «I've Seen That Face Before (Libertango)», og deretter tilbake igjen til hjemlandet Jamaica med sin Wendy & Lisa-skrevne «Williams' Blood». En selvbiografisk låt om Jones’ kirkeglade familie, avrundet med en overraskende tradisjonell gospelframføring av hva annet....«Amazing Grace».

Fortsatt med brystene i fri utfoldelse.

Og idet mørket endelig har lagt seg som et perfekt, tidsinstilt bakteppe, er det tilbake til festen igjen. «I’ve been to them all,» slår hun fast, uten å gi oss noen som helst grunn til å tvile på akkurat det.

Roxy Music sin «Love Is the Drug» blir framført i minimal kjole og hvitt og glittrende bowlerhatt. Effektivt lyst opp av en enkel, flerfarget laserstråle fra taket. Det er også her Jones for alvor oppdager, og lar seg bevege av kjærligheten hun mottar fra sitt norske publikum. En kjærlighet som fortsetter gjennom imponerende allsang, såpebobler og en flamboyant blondeparykk på «Pull Up to the Bumper».

Den nakne mannen er tilbake, og Jones snur nok en gang opp ned på alle kjønnsroller med full kommando over både rytme og støt.

«Do you think you can handle me, baby?» utfordrer hun Amfiets vettskremte førsterad, og setter seg på skuldrene til en sikkerhetsvakt for å hilse nærmere på sin nå ekstatiske menighet.

Man kan si hva man vil om Øya og retro-acts, men jeg har selv ikke opplevd noen artister i år som leverte med like mye glød som denne «pensjonisten».

Case in point: «Slave to the Rythm». Framført fra start til slutt med en rokkering i full bevegelse rundt midjen. Et endelig bevis på hvorfor dama holder seg i så usaklig god form kanskje?

«Hun er et forbilde for oss alle», som min kollega utbrøt etter at Jones avsluttet kveldens konsert med å introdusere oss for bandet sitt. Selvfølgelig med rokkeringen fortsatt svingende.

68 år dere…68 år!

Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet. Vis mer