FILM: Mannlig selvdestruktivitet og selvmedlidenhet er en tematikk som alltid har fascinert kunstnere (mange av dem selv menn), og i «Grand Hotel» males dette ut med bred pensel når den alkoholiserte forfatteren Axel Farstad (Atle Antonsen) sjekker inn på hotellet ved samme navn for å ferdigstille sin siste roman. Han har også relativt seriøse planer om å drikke seg i hjel, men når han blir kjent med resepsjonisten Hannah (Vera Vitali) og hennes ti år gamle sønn Noah (Håkon Gomez Bøhmer) tvinges han sakte, men sikkert til å endre perspektiv på tilværelsen.

Klisjeer Om denne plottbeskrivelsen låter kjent, er det fordi «Grand Hotel» omfavner kommersielt amerikansk manushåndverk med en entusiasme og en skamløshet man knapt har sett maken til i norsk film. Manuset er et lappeteppe av velprøvde Hollywood-grep, og det at historien oppfattes som klisjépreget og forutsigbar er ikke et feilgrep — det er selve kjerneideen. Det er da også fullt mulig å lage god film med et slikt utgangspunkt, men det krever at filmens enkeltelementer går opp i en høyere enhet, og det skjer kun unntaksvis i «Grand Hotel».