TERNINGKAST TRE: «Grand Hotel»s klisjéspekkede manus blir en tvangstrøye for Atle Antonsen og hans motspillere, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «Grand Hotel»s klisjéspekkede manus blir en tvangstrøye for Atle Antonsen og hans motspillere, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Grand Hotel»

Gode skuespillere kjemper forgjeves mot et klisjéfylt manus i Arild Fröhlichs «Grand Hotel».

FILM: Mannlig selvdestruktivitet og selvmedlidenhet er en tematikk som alltid har fascinert kunstnere (mange av dem selv menn), og i «Grand Hotel» males dette ut med bred pensel når den alkoholiserte forfatteren Axel Farstad (Atle Antonsen) sjekker inn på hotellet ved samme navn for å ferdigstille sin siste roman. Han har også relativt seriøse planer om å drikke seg i hjel, men når han blir kjent med resepsjonisten Hannah (Vera Vitali) og hennes ti år gamle sønn Noah (Håkon Gomez Bøhmer) tvinges han sakte, men sikkert til å endre perspektiv på tilværelsen.

Klisjeer Om denne plottbeskrivelsen låter kjent, er det fordi «Grand Hotel» omfavner kommersielt amerikansk manushåndverk med en entusiasme og en skamløshet man knapt har sett maken til i norsk film. Manuset er et lappeteppe av velprøvde Hollywood-grep, og det at historien oppfattes som klisjépreget og forutsigbar er ikke et feilgrep — det er selve kjerneideen. Det er da også fullt mulig å lage god film med et slikt utgangspunkt, men det krever at filmens enkeltelementer går opp i en høyere enhet, og det skjer kun unntaksvis i «Grand Hotel».

Filmens største styrke er at den i Antonsen og Vitali har to karismatiske skuespillere som også er komiske naturbegavelser: Antonsens talenter bør være velkjente, all den tid han er i ferd med å seile opp som norsk kulturbransjes viktigste enkeltressurs, mens Vitali er velsignet med en usedvanlig uttrykksfull og presis ansiktsmimikk. Begge forflytter seg ubesværet mellom humor og alvor, hvilket er selve grunnforutsetningen for at en film som dette skal fungere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjarm Problemet er at regissør Arild Fröhlich i liten grad nyttegjør seg av dette, og at manuset blir en tvangstrøye snarere enn et arbeidsverktøy. Vitali er hovedsakelig henvist til å reagere på sine mannlige motspilleres utspill, mens Antonsen aldri får anledning til å utforske de sadistiske karaktertrekkene som lurer under overflaten, og som potensielt kunne gjort rollefiguren hans til noe mer enn en karikatur av en selvopptatt og pompøs kunstner. Unge Bøhmer gjør en god innsats i en begrenset rolle.

Dermed sitter man igjen med skuespillerensemblets sjarm og karisma, som til syvende og sist er det som redder filmen fra å framstå like ubehagelig kynisk som plottoppsummeringen får den til å høres ut, men som likevel ikke er nok til å få historien til å virke troverdig. «Grand Hotel» er en film hvor ting ganske enkelt skjer fordi det står i oppskriften, og hvor alle som har sett en Hollywood-produksjon vet hva som lurer bak neste sving.

Kritisk Norsk filmbransje er for tiden inne i kritisk periode hvor ingen synes å være i stand til å bedømme hva som skal til for å trekke et stort publikum til filmer laget for voksne, og det er på bakgrunn av dette man må forstå «Grand Hotel»s brede gester og overtydelige fakter.

I den sammenheng er det unektelig et tankekors at Fröhlich og Antonsens forrige samarbeid — barnefilmen «Doktor Proktors tidsbadekar» — var preget av en energi og en visuell stilsikkerhet som glimrer med sitt fravær i «Grand Hotel», og som gjorde den til en langt mer givende filmopplevelse også for mennesker over myndighetsalder.