Anmeldelse: «Grimsby»

Sacha Baron Cohens nye film mangler ideene og ambisjonene som gjorde ham til en internasjonal stjerne.

FILM: I sine mest vellykkede arbeider — «Ali G», «Borat», visse scener i «Brüno» — bruker Sacha Baron Cohen karikerte figurer for å belyse og konfrontere fordommer, og generelt er den britiske komikeren best når han tar sine alter egoer ut blant folk som ikke er med på leken. For uten uforutsigbarheten som preger disse møtene framstår humoren hans lett som platt og forutsigbar.

Banal Actionkomedien «Grimsby» er ikke bare Baron Cohens platteste og mest forutsigbare film til nå, den er også blottet for interessante ideer og formgrep. Det vil si, actionsekvensen som åpner filmen er blant de bedre så langt i det norske kinoåret 2016, og innimellom skimter man konturene av det som kunne blitt en kompetent og underholdende actionfilm, men hver gang dette skjer ødelegger Baron Cohens nyeste kreasjon Nobby spenningen med en plump vits.

Filmen tar utgangspunkt i samme idé som Matthew Vaughns «Kingsman», og handler om Sebastian (Mark Strong) som i ung alder ble løftet ut av sin fattige arbeiderklassebakgrunn, og endte opp som superspion for MI6. Problemene oppstår når han gjenforenes med sin storebror Nobby, og ender opp med å bli jaget av sine egne arbeidsgivere. Denne jakten utvikler seg raskt til et internasjonalt orienteringsløp mellom uinspirerte vitser om fedme og homosex, før Baron Cohen og regissør Louis Leterrier til slutt svinger over i actionsporet igjen for en finale som verken er spesielt spennende eller morsom.

Desperat Med sin fanatiske fotballinteresse, spektakulære taktløshet og 70-talssveis fra 90-tallet er Nobby en grovkornet parodi på nordengelsk arbeiderklasse, og i motsetning til Ali G framstår referansegrunnlaget tidvis som utilgjengelig britisk. Er man velvillig innstilt kan man muligens tolke framstillingen Nobby og resten av innbyggerne i Grimsby som en kritikk av britiske mediers tendens til å skildre underklassen som skitne, uintelligente dyr. Men tatt i betraktning filmens generelle ambisjonsnivå er det mer nærliggende å se den som en desperat jakt på punchlines.