BEST TIL NÅ: Hanne Sørvaag har vært i studio med en rekke samarnbeidspartnere og lagd sin beste plate. Men den burde vært bedre. Foto: Mona Nordhøy
BEST TIL NÅ: Hanne Sørvaag har vært i studio med en rekke samarnbeidspartnere og lagd sin beste plate. Men den burde vært bedre. Foto: Mona NordhøyVis mer

Anmeldelse: Gull og gråstein fra Hanne Sørvaag m/venner

Gir ut «duettplate» med variert knippe artister.

ALBUM: Hanne Sørvaag har ikke helt klart å bestemme seg for om hun vil være låtskriver for andre eller artist eller begge deler. Hun har hatt sine øyeblikk som låtskriver, mens popcountryplata «All Is Forgiven» (2012) var «overraskende usexy». Juleplata året etter, «Christmas Lights», var ikke mye å skrive julekort hjem om, heller.

Fascinerende ujevn På «Featuring» er hun begge deler. Albumet er nesten fascinerende ujevn. Sørvaag og hennes hjelpere, med produsent og medlåtskriver Kim Edvard Bergseth i spissen, treffer sånn cirka annenhver gang på det som er ei samarbeidsplate mer enn et tradisjonelt duettalbum.

Det som blir tydelig nesten fra første tone er at gjestene gjør henne bedre.

Wenche Myhre Noen overraskelser byr hun også på, for eksempel Peter Howarth fra The Hollies (riktignok bare de siste 12 av bandets 54 år...)

Det funker bare sånn passelig, for også  konsepter som dette er avhengig av gode låter.

Bedre går det med Ole Alexander Mæland fra gruppa Elle Melle i den ene av to norskspråklige låter, Vamp-aktige «På denne tia her i fjor» (Sørvaag). Her sitter teksten. Den andre, «Hjertekammer» (Sørvaag/Bergseth) med Wenche Myhre, treffer ikke like godt. Der er det ikke teksten som svikter, men den forsøksvise lettere rocka versjonen de to gjør.

Det var for øvrig den duetten som ga støtet til dette albumet.

Sørvaag og Reiersrud Men det begynner nesten oppsiktsvekkende bra.

Jeg våger påstanden at åpningen «Your Heart Stopped Talking» (Sørvaag/Bergseth) er det beste Sørvaag har gjort. Det skyldes like mye gjestemusiker Knut Reiersrud, som kanskje er en noe overraskende gjest i dette selskapet. Men han er uansett virtuost til stede på gitar og munnspill i den tradisjonelle countrylåten. Olav Torgeir Kopsland bidrar både her og på andre spor med nydelige pedal steel-toner (for oss som setter pris på sånt). 

Dansk gjest Andresporet «Why I Mess It Up» (Sørvaag/Bergseth) er tilsvarende anmassende og uinteressant, til tross for Amund Maaruds gjestespill på gitar. Teksten er grei nok, om at hun har det like bra aleine, men setninger som «But I left my fingerprints / All over your heart» skurrer.

Dansk country Sånn fortsetter det med opp- og nedturer. På den første delen av lista står den danske countryartisten Tobias Stenkjær, som gjør mye ut av «Better Man» (Sørvaag/Stenkjær/Hovda), mens Shaun Bartlett (fra «The Voice») og Magnus Carlson fra svenske Weeping Willows er noe bleikere.

Claudia Scott og Hanne gjør en fin «Timing Is Everything» (Sørvaag/Bergseth), mens Unni Wllhelmsen har en gjesteopptreden på «Anything 'Bout June Again» (Sørvaag/Wilhelmsen/Bergseth) som framstår som en slags pussig, musikalsk fotnote på tampen av låten.

Ujevnt, altså.

Anmeldelse: Gull og gråstein fra Hanne Sørvaag m/venner