PÅ GLASTONBURY: Tom Odell på Glastonbury 25. juni.  Foto: James McCauley /REX / Shutterstock / NTB Scanpix 
PÅ GLASTONBURY: Tom Odell på Glastonbury 25. juni.  Foto: James McCauley /REX / Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Anmeldelse: Hakkekyllingen slår tilbake

Tom Odell følger opp den omstridte albumdebuten. 

ALBUM: Tom Odell (25) fra Chichester, England, «tar sjansen» på å følge opp albumdebuten «Long Way Down» (2013), til tross for at han nærmest ble mobbet i deler av musikkpressen i England for den.

Wrong Crowd

Tom Odell

4 1 6
Plateselskap:

RCA / Sony Music

«Ofte på rett vei, men fortsatt søkende.»
Se alle anmeldelser

Null av ti poeng

Verst var NME, som avskrev ham som en wannabe og ga ham uforståelige null av ti poeng. Så ble det enda verre da faren ringte til NME og klaget på slakten.

VG fulgte etter med slakt, mens denne anmelderen var svært positiv og presenterte «pianomannen» som en krysning av Elton John og Billy Joel.

Odell gjorde en flott konsert på Slottsfjellfestivalen samme år. Han er åpenbart et stort talent. Slakten var ikke unison, heller, siden det ble en kritikerpris på Brit Awards også. Så hvorfor er han blitt noens hakkekylling? Er han ikke hipp nok?

Spydig

Og NME gir seg ikke, og fulgte opp med en spydig «anmeldelse» etter konserten på Glastonbury i forrige måned. Anmelderen stiller spørsmål om han virkelig fortjente null-anmeldelsen - og lister så opp 17 «formildende» punkter. Det ligger en litt ufin «du skal ikke komme her»-tone i bunnen.

Mer poporientert

På oppfølgeren «Wrong Crowd» er Odell mer poporientert, og blander dessuten inn en dash elektronika i tittellåten - kanskje for å tekkes «en annen crowd». I enkelte låter som balanserer på grensa til pompøse, kan han minne om Rufus Wainwright også.

Ultrafengende «Silhouette» har alt det som kjennetegner en god poplåt, mens «Somehow» blir i overkant mye føleri. Han overdriver falsettsangen i «Sparrow», ja, og «Daddy» (som dessuten har et riff som minner veldig om Chicagos «25 or 6 to 4») blir noe anmassende. Men han løfter seg i de mer typiske singer/songwriter-låtene, som «Constellations» og ærlige «Jealousy».

Bonus

Underlig nok er flere av de beste låtene bare med på deluxe-utgaven (og altså ikke vinylen): Fengende «She Don't Belong To Me» og de fine balladene «Mystery» og «Entertainment». Fireren på terningen reddes av bonuslåtene!

Tom Odell er en ung artist som må få lov til å prøve seg fram og forme seg til underveis. Og når det kommer til stykket er det vel så enkelt som han synger på sistnevnte låt, som er et høydepunkt: «I'm just the entertainment».

21. november spiller Tom Odell på Rockefeller i Oslo.