TERNINGKAST FEM: Den ultravoldelige «Hardcore» er en morsom, selvbevisst og overraskende smart film, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FEM: Den ultravoldelige «Hardcore» er en morsom, selvbevisst og overraskende smart film, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Hardcore»

Det spinnville førstepersonsvoldsorgien «Hardcore» er en etterlengtet videreføring av «Crank»-filmene.

FILM: Mens tegneserieverdenen har blitt blockbusterbransjens hovedleverandør av figurer og fortellinger, utøver spillindustrien først og fremst sin innflytelse på filmkunsten på det estetiske plan. Denne påvirkningen kan skimtes i alt fra åpningsscenen i «The Revenant» til slåsskampene i «Batman v Superman», men få filmer har tatt dataspillinspirasjonen like langt som Ilya Naishullers «Hardcore».

Cyborg Med unntak av to scener, opplever publikum samtlige av «Hardcore»s 96 minutter gjennom øynene til hovedpersonen Henry — en leiesoldat som i åpningsminuttene vekkes opp fra de døde og utstyres med robotproteser, før han umiddelbart kastes ut i en kaotisk kamp mot den russiske krigsherren Akan. Henry tilbringer store deler av filmen med ulike typer skytevåpen i hendene, og når han ikke skyter, klatrer han opp vegger, kaster seg ut av vinduer og hopper mellom eksploderende biler og svevende menneskekropper.

Filmens plott er en kaotisk blanding av oppdragsoppdateringer og avsløringer som ikke henger på greip som fortelling, men som takket være filmens konstante bevegelse og strie strøm av bisarre påfunn likevel fungerer ypperlig som underholdning. En slik heseblesende collage av inntrykk og ideer er tross alt langt å foretrekke framfor de halvhjertede historiene som preger så mange samtidige actionfilmer.

Berg-og-dal-bane Med sin ultravoldelige trash-estetikk og kreative bruk av GoPro-kameraer, er «Hardcore» en åndelig oppfølger til Neveldine & Taylors «Crank»-filmer, og den har også flere likhetstrekk med duoens sci-fi-satire «Gamer» og John Hyams' to «Universal Soldier»-filmer.

Det den derimot ikke har, er noe budskap eller tematikk å snakke om utover sitt eget formspråk. Men med tanke på hvor elegant denne morsomme, selvbevisste og overraskende smarte filmen kombinerer frydefull dataspillvold med samtidskunstinspirerte kostymer og installasjoner, er dette formspråket mer enn nok av et statement i seg selv.