BESJELING: Laurie Anderson har interessante tanker, men driver med voldsom besjeling av hunden sin i «Heart of a Dog».
BESJELING: Laurie Anderson har interessante tanker, men driver med voldsom besjeling av hunden sin i «Heart of a Dog».Vis mer

Anmeldelse: «Heart of a Dog»

Hvor mye personlighet bør Laurie Anderson egentlig tillegge hunden sin?

FILM: Det føles ikke så mye som en dokumentar som en assosiasjonsrik reise innover i en bestemt person. «Heart of a Dog» kunne ikke vært laget av andre enn tusenkunstneren Laurie Anderson, som komponerer både musikken og bildene og bruker sin egen personlig historie i et slags personlig essay på kino.

«Heart of a Dog» handler om Andersons elskede og avdøde terrier, Lolabelle, men er også en utforskning av forgjengelighet som sådan. Det er ikke bare Andersons hund som sykner hen, det er også moren hennes, og henne selv, og prosessene setter i gang høyst ulike tanker og følelser.

Dødsfallet til ektemannen Lou Reed for tre år siden nevnes aldri, han er såvidt med i ett av bildene, men filmen virker også formet av Andersons erfaringer som enke.

Skjør følelse

En følelse av skjørhet er gjennomgående. Anderson er ute i villmarken med hunden og legger merke til hvordan Lolabelle blir oppmerksom på haukene, som er på vei mot henne helt til de skjønner at hun ikke er en kanin, og for første gang skjønner at det kan komme farer fra luften. Når hjembyen New York blir angrepet 11. september, får hun samme fornemmelse, en følelse av å være sårbar for angripere ovenfra.

Ut av dette kommer tankestrømmer som setter spørsmålstegn ved det strebende og lineære, ved ideen om at man beveger seg i en retning. I stedet søker Anderson seg mot naturen i årene etter terrorangrepet i New York, og filosofisk mot buddhismen og den tibetanske dødeboken. Det er ofte snakk om interessante irrganger.

Besjeler hunden

Andersons bilder er drømmende og originale. Hun lager lange, fengslende tagninger av dyr og natur i bevegelse. Stemmen er hviskende, fortrolig og underfundig, ofte vittig. Men både stemmen og ideene beveger seg over i det ulne og pretensiøse.

Stakkars Lolabelle besjeles i en grad som virker mer svermerisk og eksentrisk enn innsiktsfull. Slik blir «Heart of a Dog» virkelig unik, på godt og vondt