Foto: Lasse Fløde
Foto: Lasse FlødeVis mer

Anmeldelse: Highasakite - «Camp Echo»

Highasakite med bardust hamskifte.

ALBUM: Det er ingen enkel sak å skulle følge opp et album som garantert har snudd opp ned på tilværelsen til de fleste involverte. «Silent Treatment» slukte et kollektivt pop-Norge med hud og hår da det kom for to år siden. Plata var kompromissløs, passe mystisk, sårbar, kompleks og umiddelbar — alt på en gang, stort sett.

De ufiltrerte tekstene og den kløktige produksjonen gjorde at man følte at vokalist Ingrid Helene Håvik nærmest sto inne i hodet ditt og sang.

Det er litt kaldere denne gangen, mer distansert. Og for å gjøre det klart med en gang: Noen vil nok føle seg fremmedgjort i første møte med «Camp Echo».

Førstesingelen «Someone Will Get It» bar for så vidt bud om mer av det samme. Llitt strengere arrangementsmessig, men også strået mindre inspirert. På en måte så virket det som om bandet forsøkte litt for hardt å iscenesette seg selv. Låten er formålstjenlig og fengende - bare ikke helt der oppe, som de sier.

Ny kurs Saken var en helt annen med singel nummer to. «Golden Ticket» er en svulmende synthpopfanfare med et refreng så storslagent at det alene kan løfte Highasakite langt fram og ytterligere lenger opp på karrierestigen. Elektronika-tendensene er toneangivende for resten av «Camp Echo». I første runde var ikke det udelt positivt. Men som så ofte med musikk, så skjer det noe når man har brutt ned forestillingene om hva noe skal være og begynner å anerkjenne det som faktisk er foran deg.

Dette er ingen ny «Silent Treatment», men i lengden er det nok et lurt grep av Highasakite å bevege seg litt på siden av suksessformelen. Det er noen sanger her som garantert vil ha et langt liv på radio, samtidig som det nyoverhalte lydbildet vil gi bandet et nytt dynamisk element å støtte seg på i konsertformatet, som jo er der Highasakite virkelig skinner.

Nå er det jo også slik at det er Ingrid Helene karakteristiske tone og mørke bilder, denne gangen malt i krigen og terrorismens farger, som er bandets blikkfang. Og «Camp Echo» er virkelig spekket med mye fantastisk vokalarbeide, lekre produksjonsdetaljer og et godt knippe uimotståelige refreng.

Høyt og lavt Boblende «My Name Is Liar» tar deg rett inn i terroristenes mørke, «Samurai Swords» serverer platas første utenomjordisk vakre refreng, mens M83-aktige «My Mind is a Bad Neighborhood» byr på knatrende elektropop av det finurlige og dansbare slaget. Alt med solid fingerspissfølelse og kirurgisk presisjon i arrangementsavdelingen. 

Ingrid Helene får også vist til fulle at hun fint klarer seg uten knatrende knatrende synther og travle trommelooper når tempoet skrus ned og lyset dimmes i «God Don't Leave Me». Noen ensomme fender rhodes-akkorder støtter opp under vokalen som ligger langt framme i lydbildet, før det sakte men sikkert tettes til og låten får vokse seg stor og mektig.

Hamskiftet kan virke bardust i startfasen, men om man klarer å omstille seg, så vil man oppdage at «Camp Echo» har det meste av det man har lært å sette pris på med Highasakite - de har bare anrettet elementene litt annerledes denne gangen.