ALBUM: Det er ingen enkel sak å skulle følge opp et album som garantert har snudd opp ned på tilværelsen til de fleste involverte. «Silent Treatment» slukte et kollektivt pop-Norge med hud og hår da det kom for to år siden. Plata var kompromissløs, passe mystisk, sårbar, kompleks og umiddelbar — alt på en gang, stort sett.

De ufiltrerte tekstene og den kløktige produksjonen gjorde at man følte at vokalist Ingrid Helene Håvik nærmest sto inne i hodet ditt og sang.

Det er litt kaldere denne gangen, mer distansert. Og for å gjøre det klart med en gang: Noen vil nok føle seg fremmedgjort i første møte med «Camp Echo».

Førstesingelen «Someone Will Get It» bar for så vidt bud om mer av det samme. Llitt strengere arrangementsmessig, men også strået mindre inspirert. På en måte så virket det som om bandet forsøkte litt for hardt å iscenesette seg selv. Låten er formålstjenlig og fengende - bare ikke helt der oppe, som de sier.

Ny kurs Saken var en helt annen med singel nummer to. «Golden Ticket» er en svulmende synthpopfanfare med et refreng så storslagent at det alene kan løfte Highasakite langt fram og ytterligere lenger opp på karrierestigen. Elektronika-tendensene er toneangivende for resten av «Camp Echo». I første runde var ikke det udelt positivt. Men som så ofte med musikk, så skjer det noe når man har brutt ned forestillingene om hva noe skal være og begynner å anerkjenne det som faktisk er foran deg.