Anmeldelse: «Himmelen over Havanna»

Ekskluderende takteater.

FILM: Filmfestivalen i Cannes bommer overraskende ofte i utdelingen av hovedprisen Gullpalmen. Under de forgyllede palmebladene viser det seg senere å være lite som pirrer, også blant de som tidligere har vist seg potente.

Laurent Cantets franske skolediskusjonsfilm «Klassen» deltok og vant i det middels konkurranseåret 2008, og det engelskspråklige periodedramaet «Foxfire» (2012) overbeviste enda færre. Med denne spanskspråklige Cuba-krisen - skrevet sammen med og basert på Leonardo Paduras roman - avslører keiseren i nye klær seg nærmest som en trespråklig analfabet.

Bitter mimring
«Vi er blitt noen gamle grinebitere», sier en sjeldent lite vennlig vennegjeng, som mimrer seg bittert gjennom natta. Cantet tilhører en snakkesalig åre filmskapere, som - lik landsmann Éric Rohmer - neppe kunne laget stumfilm. Takteateret om slarv og miljø består vegg-til-vegg av prat, og til tross for enkelte fine skuespillerprestasjoner, løfter dessverre verken humor, varme eller politisk brodd seg fra det kantete skrevne.

«?Husker du...?? er den laveste form for kommunikasjon», sa Tony Soprano til sin eldre venn Paulie Walnuts og forlot bordet. Denne filmen har et dusin slike slitsomme «sam»-taler, som åpner oppskriftsmessig med «Husker du...?», blant de mest inkluderende eller ekskluderende fortidsformuleringene i språket. Det er innimellom så man himler med øynene og får lyst til å gå, og det forsøker da også en av karakterene.

Turisteksotisk
«Norske distributører er livredde for cubansk film uten Havanna i tittelen», skriver latinamerikalektor Håkon Tveit i programbladet (!) til distributør Arthaus.

Og den homeriske hybrisen i originaltittelen «Retour à Ithaque» erstattes i den norske av trist, turistisk eksotiske. «Ungdommen vil ikke feste med gamlinger som oss», sukker vennene, samtidig som de snakker nedsettende om yngre generasjoner. Det er som å høre kinokulturens siste skrik.