Film: I likhet med debuten «Heart of Lightness» er Jan Vardøens andrefilm «Høst» en blandet fornøyelse. Også denne gangen presenterer entreprenøren en ujevn og sprikende film, og også denne gangen byr han på tilstrekkelig gode enkeltelementer og detaljer til at det ikke lar seg gjøre å avfeie filmen som et rent forfengelighetsprosjekt. Likevel preges «Høst» av såpass mange nybegynnergrep at det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Vardøen går på filmskole foran publikums øyne.

Distré sjarm «Høst» handler om Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) som arbeider på Nationaltheatret og hater skuespillere, men som likevel ender opp med å involvere seg med den avdankede og langt eldre skuespilleren Jeppe Friele (Helge Jordal). Jeppe forfører Ingvild med sine penger, sin forfinede smak og sine grundig innarbeidede gentlemansfakter, og lenge ser det ut til at filmen skal ende opp som en slags holdningskampanje på vegne av belevne herremenn med et godt øye til unge kvinner.

Men så snur Vardøen det hele på hodet ved hjelp av et grep hentet ut av en gresk tragedie, og til slutt vet man ikke helt hva man skal tro — eller rettere sagt: hva det er meninga at man skal tro. Som i «Heart of Lightness» er det som om filmens ulike elementer ikke kommuniserer med hverandre, og resultatet er et fragmentarisk lappeteppe som både tematisk og kvalitetsmessig peker i alle retninger.