Anmeldelse: Hvorfor er det så deilig å hate Mumford & Sons?

Millioner elsker dem. Men noen skjønner ikke hvorfor.

ALBUM: Det er fascinerende hvordan et så midt-på-treet og midt-i-veien band som Mumford & Sons fra London kan ha såpass polariserende kraft.  

Ørten Grammy-nominasjoner og årets album-pris (i den grad det sier noe som helst om noe som helst). Helt tilforlatelig inspirasjonskilder (i slutten av tenårene ble Marcus Mumford blodfan av Old Crow Medicine Show og tok det derfra). Kanskje litt blass framtoning/karisma, men i utgangspunktet ikke på et voldsomt provoserende nivå.  

Likevel er bandet i stand til å pådra seg en pen samling hatske utfall av et kaliber nesten bare James Blunt trenger å forholde seg til.  

@hatemumford Det finnes en egen Twitter-konto, @hatemumford, den er riktignok ikke oppdatert med ferske fornærmelser, men mange av dem fra tiden rundt andrealbumet «Babel» må sies å ha en viss holdbarhet. Mark E. Smith fra The Fall kalte dem en gang «tilbakestående irske folksangere», dette var etter at han hadde kastet en flaske på dem. Liam Gallagher mente de hadde lus og at de hadde altfor mange akustiske gitarer og null stil — «det ser ut som de handler på Fretex».

«Wilder Mind»

Mumford & Sons

2 1 6
Plateselskap:

Island / Universal Music

Se alle anmeldelser

Her om dagen kalte en bekjent på Facebook dem «det ubrukelige hjemmestrikkede gryteklut-kollektivet», det humret jeg så godt og lenge over at jeg etterpå måtte spørre meg selv hva Mumford & Sons egentlig har gjort galt.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Iscenesettelse Som engelske overklassekids, vil deres appropriasjon av amerikanske bluegrass- og countrykilder og innstudert nedsnobbing (det er nesten så det tangerer Bob Dylans opprinnelige hobo-myte fra de tidligste dagene i Greenwich Village) selvfølgelig møte motstand. Men det er lov å bli inspirert, lov å iscenesette seg selv, lov å leke med identiteter, være «in character». Selv Gillian Welch, en småpikant «fosterbarn-med-ukjent-singer/songwriter-far»-historie til tross, vokste opp i et akademikerhjem i California. Blant mange av oss er hun en ganske uangripelig låtskriverstørrelse i nettopp den amerikanske bluegrass- og countrytradisjonen, og vi holder ikke foreldrenes kulturelle kapital i mot henne.  

Nei, Mumford & Sons-hatet — og det brede elsk fra noen millioner fans på hver side av Atlanterhavet — må rett og slett bunne i at de er nettopp så veldig midt-på-treet og så veldig midt-i-veien. De har så lite fornærmende kraft at mange i praksis blir jævlig fornærmet av det. 

Buss for tog De to første Mumford & Sons-albumene, «Sigh No More» og «Babel» er på mange måter helt greie sjangerøvelser, men de er ufarlige og sløve, uten den kloa, eller nerven, eller x-faktoren som karakteriserer bluegrass, folk og country på sitt beste. Buss for tog, på mange måter, terningkast 3-komma-noe, men også en og annen virkelig fin låt innimellom.

Men tredjealbumet «Wilder Mind» er verre enn de to første, fordi de her «går elektrisk». Banjoen er borte, og de har i stedet blåst seg opp til å bli et nøyaktig like kjedelig og generisk band som Kings of Leon, som i sin spede begynnelse ble omfavnet for å være en pur ung søskenflokk med streng pinsevennbakgrunn som spilte røff sørstatsrock, men som etter hvert har kjedet vettet av oss med blass «alternativ» arenarock.  

Anmeldelse: Hvorfor er det så deilig å hate Mumford & Sons?

Det er selvsagt dette blasse, «alternative» arenarock-greiene som kommer til å irritere grinebitere fra Manchester, Trysil og andre steder nå, enda mer enn banjoplukkingen og Fretex-klærne og privatskolebakgrunnen. Det er nesten ikke noen vits i å ramse opp hvordan låtene låter her, de sklir over i hverandre i én lang lyd, for det meste har de et kontant, småhardt trommebeat og et slikt atmosfærisk, semivrengt gitarsound som Coldplay forkastet midt på 2000-tallet, litt «ooh-ooh»-ing her og der og så skal det liksom ta av og bli heftig i refrenget. Om igjen og om igjen og om igjen.  

Haters gonna hate Blass, «alternativ» arenarock er etter alle solemerker «god forretningsutvikling» i bandets karriere, det er et lukrativ massemarked å befeste sin posisjon i for et band som ikke artikulerer nevneverdig interesse av å snobbe ned på alvor, eller finjustere autentisitetsjakten med å lage en spartansk, lavmælt to-mikrofoner-produksjon i RCA Studio B i Nashville, eller en knirkete innspilling i en gammel bygård på State Street i Bristol, Tennessee.  

Så da får de i «haters-gonna-hate»-segmentet paradoksalt nok nå begynne å irritere seg over at banjoene er blitt borte, de kan hente fram sin indre Pete Seeger, gripe en øks og sette kursen i retning sikringsskapet. Mumford & Sons er muligens mer irriterende enn noensinne, men de var tross alt deiligere å hate før.