«Det viser seg at noen i praksis ikke finnes, i praksis faller stadig deler av menneskeheten utenfor...» Slik åpner diktet «Manntall uinnskrevet» av Inger Elisabeth Hansen, fra den femten år gamle samlinga «Fraværsdokumenter». Diktet står for meg som et ypperlig eksempel på Hansens poesi.

Hun navigerer i en kaotisk og skumringspreget verden, i solidaritet med de som faller utenfor vår forestilling av virkeligheten, de som vi ikke ser, de som er i ferd med å forsvinne.