Anmeldelse: «Innsiden ut»

Pixars store film om følelser er en overraskende kald og analytisk affære - i alle fall sett med voksne øyne.

FILM: Hvis man ser bort fra kvaliteten på animasjon og produksjonsdesign, er det særlig én ting Pixar gjør et lite hakk bedre enn sine tallrike konkurrenter - nemlig emosjonell manipulasjon.

Pixar kvier seg aldri for å sette alle kluter til på det følelsesmessige planet, men følelsene de tvinger fram - ofte ved hjelp av virkemidler voksne mennesker strengt tatt burde være immune mot - er konsekvent en anelse mer finstemte og nyanserte enn hva de andre store animasjonsstudioene tyr til.

Imøtesett «Innsiden ut» er den Pixar-filmen det har vært knyttet størst forventninger til dette tiåret, og dette skyldes ikke minst at den er Pete Docters første film siden «Se opp» i 2009.

Men selv om den er en film som handler om taktisk manipulasjon av barns følelser, byr ikke «Innsiden ut» på noe som kan måle seg med det nådeløse sentimentalitetsangrepet som innledet «Se opp».

Dette skyldes at filmen hovedsakelig utspiller seg inne i hodet til hovedpersonen Riley, og skildrer hvordan de fem dominerende følelsene Glede, Sorg, Sinne, Frykt og Avsky guider den unge jenta gjennom viktige øyeblikk og erfaringer. På denne måter gir «Innsiden ut» den yngre delen av publikum et første, illustrert grunnkurs i psykologi, samtidig som Docter & Co. implisitt retter fokuset mot hvordan de selv arbeider med følelser og stemninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er nettopp denne gjennomsiktigheten som gjør at det er vanskelig å la seg rive med når filmskaperne bestemmer seg for å trykke på de samme knappene som kvintetten i Rileys hode.

Indre reise Ideen om å skildre menneskesinnet som et fellesskap av ulike emosjonelle impulser stammer fra oldtidas forestilling om de fire temperamentene, og har i nyere tid blant annet dannet utgangspunkt for komiserien «Hermans hode» og Roar Uthaugs kortfilm «Regjeringen Martin». «Innsiden ut» starter når Riley er baby, og haster deretter gjennom ti år med skjellsettende minner, før historien for alvor begynner når hun i en alder av elleve år flytter fra Minnesota til San Francisco.

Møtet med nytt hus, ny by og ny klasse blir nemlig tøft for den unge jenta, og Glede - filmens andre hovedperson - må jobbe hardt for å geleide Riley gjennom de mange utfordringene som melder seg. Og når Glede og Sorg forvises fra hjernens kontrollsenter og slynges ut i et mentalt ingenmannsland, må de to motpolene samarbeide om å gjenvinne den emosjonelle balansen. Det er denne reisen som utgjør den sentrale handlingen i «Innsiden ut», og det er i billedliggjøringen av menneskesinnets irrganger at filmen blir uhensiktsmessig skjematisk i sin tilnærming til følelser.

Komitéarbeid For selv om dette første møtet med grunnleggende psykologiske konsepter utvilsomt vil være fascinerende for et ungt publikum, framstår «Innsiden ut» som en overraskende uorganisk fortelling sett med voksne øyne. Målgruppen tatt i betraktning er budskapet om at alle følelser har sin funksjon absolutt prisverdig, men både metaforbruken og produksjonsdesignen er langt mindre elegant og engasjerende enn hva man er vant med fra Pixar.

Den komplekse og filosofiske materien synliggjør også begrensningene i Pixars tilnærming til filmskaping. For til tross for Docters åpenbare talenter, framstår «Innsiden ut» som en film om dype menneskelige anliggender laget av et selskap hvis grunnleggende impulser er like upersonlige som de er kommersielle.

«Innsiden ut»

4 1 6
Regi:

Pete Docter, Ronnie Del Carmen

Orginaltittel:

«Inside Out»

Se alle anmeldelser