POSTHUM BOK: Historikeren Tony Judt markerte seg som en omsvøpsløs kritiker av israelsk politikk. Han døde av ALS i 2010. Bildet er tatt to år tidligere.


Foto: NTB SCANPIX / Lisa Carpenter/Writer Pictures
POSTHUM BOK: Historikeren Tony Judt markerte seg som en omsvøpsløs kritiker av israelsk politikk. Han døde av ALS i 2010. Bildet er tatt to år tidligere. Foto: NTB SCANPIX / Lisa Carpenter/Writer PicturesVis mer

Anmeldelse: Israel-kritikeren Tony Judt var en pryd for historikerfaget

Skrev med en kunnskapsdybde og humanitet som vil lyse lenge.

Den jødisk-engelske historikeren Tony Judt døde i 2010, 62 år gammel. De siste årene var han lukket inne i sitt eget legeme, lammet av ALS, som også tok livet av ham. Lenket til sykesengen dikterte han memoarverket «The Memory Chalet» (2009). Der fortalte han bevegende om sin oppvekst i London og sin ungdoms sionisme. Den første ham til flere opphold ved israelske kibbutzer.

I sitt hjemland arbeidet Tony Judt seg opp gjennom det britiske utdanningssystemet, fikk stipend ved Trinity College i Cambridge, Keynes' gamle college, og avsluttet ved Ècole Normale Superieure i Paris. Han dannet sitt eget forskningsinstitutt for Europa-studier ved New York University og spesialiserte seg på tidlig fransk sosialisme.

Anmeldelse: Israel-kritikeren Tony Judt var en pryd for historikerfaget

Tony Judt framstår i dag som en av våre fremste samtidshistorikere, med «Postwar» (2005) som kronen på verket. Han la alltid stor vekt på å virke som en offentlig intellektuell og publiserte ytterst leseverdige artikler i The New York Review of Books, samlet i essaysamlingen «Reappraisals» i 2009.

Denne posthume utgaven samler hans beste ting fra det siste tiåret han levde.

Omsvøpsløs kritiker


Judt forlot sin ungdoms kibbutz-begeistring og markerte seg etter hvert som en omsvøpsløs kritiker av israelsk politikk. Her er en vareprøve fra 2003:

«Fredssprossen i Midt-Østen er over. Den døde ikke: den ble drept. Mahmoud Abbas ble undergravd av presidenten i PA, The Palestinian Authority, og ydmyket av den israelske statsministeren. Hans etterfølger kan påregne en lignende skjebne. Israel fortsetter å gjøre narr av sin amerikanske støttespiller og bygger flere og flere illegale bosetninger i kynisk forakt for ?veikartet?.»

En mann for kontrovers


Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva Tony Judt ville sagt i dag, etter det israelske valget i vår. Han avsluttet sitt essay om alternativene for Israel slik: Situasjonen er «ikke desperat, men noe nær håpløs».

Denne artikkelen utløste en voldsom strid. I 2009 tok Judt til orde mot den etniske eksklusivismen i Israel. En dag ville komme, skrev han, da det er mulig å etablere en naturlig «distinksjon mellom folk som tilfeldigvis er jøder, men er borgere i et annet land, og folk som er israelske borgere og som tilfeldigvis er jøder».

I dag kan vi fastslå at Israel i dag har en statsminister som er et gissel for de mest høyreorienterte nasjonalister som noe land kan oppvise.

Historisk tragedie


Israelsk politikk i dag frambyr et uskjønt syn. Ikke i noe europeisk land etter Francos død i 1975 (muligens med unntak av Berlusconis Italia) ville en ha akseptert en statsråd av Avigdor Liebermans type (nå ute). En mann med et ambivalent forhold til demokratiske grunnverdier, for å si det skånsomt. En politiker som vil gjøre kritikk av Israel kriminell og definere staten enda en gang juridisk som jødisk - og på den måten ytterligere relegere landets arabiske minoritet til annenrangs borgere. En vulgær politiker som i hele sin mentale positur bringer tanken hen på den europeiske fascismen.

Israel ble opprettet nettopp for å hindre at det jødiske folk skulle oppleve et styre av slike folk. Ikke så få vil hevde at behandlingen av palestinerne er en hån mot ofrene for nazistenes Endlösung. At Holocaust instrumentaliseres for å gi legitimitet til et slikt regime, er langt på vei en historisk tragedie, mente Tony Judt.

Han var samtidig klar på landets rett til å eksistere, men da som en normal stat uten etniske privilegier.

Et militarisert land


Kjernen i Judts Israel-analyse ligger her: Israel er i dag i ferd med å bli et militarisert etnokrati. Under det hele ligger støtten fra USA som et de-stabiliserende element. Uten denne tilførsel ville ikke kolonistene i de okkuperte områdene kunnet flytte inn til sine bosettinger så billig; de jødiske ekstremistene ville ikke fått et slikt spillerom.

Grunnproblemet er hva behandlingen av palestinerne gjør med israelerne selv. Judt er bekymret for den moralske autisme som behandlingen av palestinerne er uttrykk for. Israel er i dag et land som brutaliseres inntil den rene rasismen gjennom sin behandling av palestinerne.

Demokrati eller jødisk stat?


I dag er dilemmaet slående: Hvis Israel insisterer på å bli en normal stat, vil landet etter noen generasjoner opphøre å være en jødisk stat. Palestinsk befolkningsvekst vil sørge for det. Beholder Israel sin karakter av å være en jødisk stat, vil denne staten opphøre å være et demokrati. En slik situasjon er strukturelt ustabil og vil kreve nye runder av politisk represjon. Judts analyser er skånselsløse i ærlighet.

Judt mener at å skape en bi-nasjonal stat uten en spesifikk religiøs forankring, vil kreve et politisk lederskap i Israel og blant palestinerne av et helt annet kaliber enn i dag. Og mer dristighet i USA. En slik stat vil kreve internasjonale sikkerhetsgarantier. Men det ville være bedre å ha alle ekstremistene, de jødiske og de palestinske, innenfor samme stat hvor de kan kontrolleres, enn at de blir stående utenfor og skyter raketter inn. Tony Judt var en pryd for historikerfaget - med et litterært gjennomlyst språk, en klarhet i tankegangen og med en kunnskapsdybde og en humanitet som vil lyse lenge i en mer og mer fanatisert verden.