ØYAVETERANER: Jaga Jazzist spilte på den aller første Øya-festivalen i 1999. Fredag serverte de det meste av sitt nye album. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ØYAVETERANER: Jaga Jazzist spilte på den aller første Øya-festivalen i 1999. Fredag serverte de det meste av sitt nye album. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Jaga Jazzist

Dronete jazzister.

KONSERT: Jaga Jazzist spilte på den aller første Øya-festivalen i 1999. Selv om gjengen opprinnelig er fra Tønsberg, er et øyabesøk mye godt som hjemmebane å regne. Publikum vet også å sette pris på gjensynet. Det er seks år siden sist.

Sirkus-teltet er fylt til randen med gutter og jenter, store og små, unge og gamle, som villig lar seg henføre av oktettens strabasiøse, krevende, men samtidig varme og innbydende dronelandskaper.

Bandet som samlet og hver for seg har en enorm produksjon å vise til, gjør det oversiktlig og enkelt. De kjører mer eller mindre hele den glitrende sisteskiva, «Starfire» fra start til slutt.

Tittelkuttet kryper utover scenekanten og legger seg som et suggererende teppe rundt forsamlingen, og publikum svaier seg sakte men sikkert inn et transemodus som holder helt til maratonlåten «Oban» kvitterer ut Jaga Jazzists tilmålte 50 minutter. Kun avbrutt av litt lett ølpimping. Som seg hør og bør når man er på festival.

Bandet lener seg elegant på Martin Horntveths hektiske men samtidig dynamiske trommespill, kyndig geleidet rundt i instrumentallandskapene av multiinstrumentalist og lillebror, Lars.

I «Big City Music» oppsummerer deres sømløse sjangerlek på briljant vis, hvor ruvende elektronikamotiver møter et jazza underlag, før den kaster deg ut i mer ambiente passasjer.

Gjengen jobber målrettet og disiplinert sammen, og formidler den i utgangspunkte komplekse musikken med en letthet og et humør som gjør den spiselig og relativt lett fordøyelig for et sammensatt øyapublikum.

Godt levert, som de sier.