INSPIRERT: Jamie xx' sett på Sirkus brer om seg med musikkglede, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
INSPIRERT: Jamie xx' sett på Sirkus brer om seg med musikkglede, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Jamie xx på Øyafestivalen

Inviterende musikknerding.

KONSERT: Det hevdes at musikken til Jamie xx uttrykker nostalgi for ravekulturen.

Jamie xx

5 1 6
Hvor:

Sirkus, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 7000

««Drøm, beibi, drøm»»
Se alle anmeldelser

Men det sier seg selv at det er vanskelig å lengte tilbake til noe man aldri har opplevd (ikke minst skaper sånt den farlige illusjonen om et fall fra paradis).

Ravekulturen står nok svakere i dag enn den gjorde på 90-tallet, men hei: Hvis en blek krølltopp fra London med to platespillere klarer å fylle et telt på størrelse med en lagerhall, da må da det meste være som det skal.

Dubstep og andre uttrykk fra britiske piratradioer formet unektelig en ung Jamie xx, der han som trommemaskinist i The xx bidro til å forene denne musikkens nokturne natur med engstelig indiepop.

Om det er én ting som åpenbarer seg i løpet av øyasettet til 27-åringen, så er det hvor dypt kjærligheten hans for allslags (god) musikk går, det være seg karibisk highlife, eksentrisk disko eller lengselsfull house. Sånt smitter.

Jamie xx på Øyafestivalen 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Jamie xx på Øyafestivalen 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

En annen positiv overraskelse er hvor kontemplativt og reservert utvalget hans er, hvilket kanaliserer holdningen til soloproduksjonen «Loud Places», men på langt mindre banalt vis.

I motsetning til DJ Kozes skuffende sett tidligere på kvelden, inviterer engelskmannen (fremfor å insistere) til deltagelse. Særlig under juvelen «The Witch's Cabinet», et melankolsk stykke nyveiv som kommer sent i settet, er det vanskelig å ikke avbryte dansingen for å lete frem Shazam-appen på telefonen.

Det er også det beste man kan håpe på fra skikkelser som Jamie xx, som vel er blant det nærmeste sfæren kalt «undergrunns klubbmusikk» kommer popstjerner: At publikum kan bruke ham som et medium for musikken man ikke ante fantes.

Da Jamie xx avslutningsvis lar sin egen «Gosh» gli inn i «Dream Baby Dream», ser jeg en mann godt over middagshøyden danse skinkene av seg. Det spørs jo ikke om han hørte Suicides klassiker ihjel i sin egen ungdom. Nesten 40 år senere låter den fortsatt like forbløffende.

Noen kaller det nostalgi, men det dreier seg mer om at den musikken som virkelig betyr noe tilhører oss alle – ung som gammel.

Live-published photos and videos via Shootitlive