ENORMT ARKIV:  Ingrid Bergmans personlige filmsnutter og bildesamling ligger til grunn for «Jeg er Ingrid». Her er hun med de tre barna hun fikk med Roberto Rossellini.
ENORMT ARKIV: Ingrid Bergmans personlige filmsnutter og bildesamling ligger til grunn for «Jeg er Ingrid». Her er hun med de tre barna hun fikk med Roberto Rossellini.Vis mer

Anmeldelse: «Jeg er Ingrid»

Fin skildring av Ingrid Bergmans begeistrede driv for å komme seg opp og ut i verden, og prisen for den.

FILM: Det var neppe sine framtidige biografer Ingrid Bergman hadde i tankene da hun første gang, som ung og ennå ukjent skuespiller, begynte å filme seg og kjæresten, legestudenten Petter Lindström.

Siden hun var liten hadde den morløse Ingrid blitt filmet av sin elskede far. Etter at han også døde, fortsatte hun med det samme. Dermed har regissør Stig Björkman sittet på en bugnende hage av råvarer: Uttrykksfulle snutter som viser fram en av sin tids største filmstjerner omgitt av venner og familie, og som viser fram ektemann og barn på måten hun selv ville fange dem på.

Ut og opp og fram
«Jeg er Ingrid» er et interessant byggverk med tre ben, Bergmans dagboknotater, de private filmene og intervjuer med venner og de fire barna hennes, som suppleres av avisfaksimiler og klipp fra filmer og talkshows. Personen som trer fram, portretteres med en varme som ikke er for beundrende.

Det er en kvinne med et sterkt driv for å komme seg ut og opp og fram, som er full av begeistring og sjarm, og som fort blir utilfreds og rastløs om hun må holde seg på små, tette arenaer. Datteren fra det første ekteskapet forteller om forvirringen over at moren etterlot henne med slikt lett hjerte hos faren, først for å filme og så for godt, da hun forlot Lindström for å gifte seg med den italienske regissøren Roberto Rossellini, som hun hadde hatt et forhold til.

De yngre barna reagerte ulikt på at moren var så mye til og fra: Skuespillerdatteren Isabella Rossellini ble inspirert til selv å ville prøve seg kunstnerisk, mens tvillingsøsteren Ingrid ennå ikke har kommet over sorgen. Samtidig røper Bergmans brev til venninnene at livene til barna kanskje var det hun tenkte mest på.

Generell kjærlighet
Så er Björkman litt for nærsynt i møte med råmaterialet. Filmen tar for seg fire av Bergmans dramatiske kjærlighetshistorier, men vil ikke eller våger ikke å gå ordentlig inn i hva som gjorde dem spesielle: Hva som var tiltrekningen og hvorfor den ikke varte. Det blir skjematisk, uten dybde.

I et så personlig prosjekt er det her en distanse som kan tyde på at Björkman ikke helt har klart å se gjennom stjerneglansen.