BOK: Dette er den andre romanen i Jens Lapidus' nye Stockholmstrilogi. Den første var god, men denne er mye bedre. Den er intens og hyperrealistisk, skrevet av en spenningsforfatter som som denne gangen har skapt et bortimot perfekt avstemt forhold mellom romanens innhold og formen det presenteres i.   Stilsikkert og originalt

Lapidus' måte å skrive på utmerket seg allerede i debutromanen «Snabba cash» (2006). Knappe, gjerne ufullstendige setninger, forståelige og mindre forståelige slanguttrykk, karakterenes døpenavn og kallenavn om hverandre og stadige vekslinger i fortellerperspektiv. I «STHLM DELETE» viderefører han denne stilen, som han har gjort i alle sine romaner. Tydeligst kommer den fram i de indre monologene til hovedpersonen Teddy og hans unge nevø Nikola: Teddy: en vandrende brannbombe. Teddy: et kusehår fra eksplosjonens rand. Teddy: labil som en heroinjunkie med nyslipt shank.   Teddy og Emilie I «STHLM DELETE» (en pussig tittel som får sin forklaring mot slutten av romanen) møter vi de samme hovedpersonene som i «VIP-rommet». Jugoslaviske Teddy er et beryktet bandemedlem som har måttet sone åtte år i fengsel for kidnapping. Nå er han løslatt. Han har brutt med sitt tidligere miljø og jobber frilans for et stort advokatbyrå. Emilie er forretningsadvokat i det samme byrået. En dag får hun beskjed om at en varetektsfengslet gutt ønsker henne som forsvarsadvokat. Gutten er tiltalt for drap, men han er selv skadet og ligger i en slags halvkomatøs tilstand i arresten. Det eneste han får sagt når Emilie besøker ham er at Teddy må hjelpe henne. Teddy vet noe om drapet og hendelsene som har funnet sted, og dermed er det duket for et nytt samarbeid mellom de to.   The Wire Lapidus er blitt en slags ekspert på fortellinger fra Stockholms underverden. Mange krim- og thrillerforfattere har prøvd seg på det samme, å skildre et kriminelt miljø fra innsiden. Svært få lykkes, delvis fordi det skinner gjennom at deres kunnskap om miljøet ikke er basert på personlig erfaring, men først og fremst er leksikalsk, delvis fordi overraskende få prøver å utvikle en litterær stil som står til innholdet.