METALGUDEN: Rob Halford i ett av hans minst femten metal-antrekk for kvelden. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet
METALGUDEN: Rob Halford i ett av hans minst femten metal-antrekk for kvelden. Foto: Bjørn Langsem/DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Judas Priest er metal-fagets høye beskyttere

Fagmenn med en liten ryddejobb å gjøre.

KONSERT: Man skal være rimelig ignorant om man underkjenner Judas Priests betydning for alt som foregår i metal-jungelens mange ulike kroker og kriker. Riffingen, grooven, hurtigheten, harmoniene, vokalfrasene, og ikke minst estetikken finner man igjen i både heavy, speed, doom, thrash og black metal.

Godt er det da å kunne konstatere at selv om gjengen har hatt dette som yrke i over 40 år, så er det fremdeles hjerte og sjel i avleveringene de foretar fra Spektrum-scenen.

Ny start Det var egentlig slutt. Gitarmester KK Downing sa takk for seg i 2011, og bandet lovet at de hadde planlagt sin siste verdensturné. Men det blev inget, som svenskene gjerne sier. Det klødde åpenbart for hardt i rifffingrene til Glenn Tipton, og Rob Halford hadde tydeligvis mer som sto uskreket.

Inn kom ungfolen Richie Faulkner med blonde lokker, en teknikk og en lidenskap få kan matche. Det ble både avskjedsturné, ny plate og ny verdensturné. Og nå vet egentlig ingen hvor det ender.

Faulkner smyger seg som en katt over scenegulvet, riffer som om det sto om livet, og elsker helt tydelig det nye livet sitt så mye at det nesten blir overtenning. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes arbeidet hans er totalt briljant, eller om han tar litt vel mye plass. Jeg heller egentlig mot det første.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om han nesten gjør gamlekara i bandet til statister, er Faulkner en real vitamininnsprøytning. Man kan jo heller ikke klandre han for at KK Downing ikke vil være der.

Står seg fint De nye låtene sitter adskillig bedre i konsertformat enn på den litt tamt produserte plata de slapp for litt siden. «Dragonaut» og «Halls of Valhalla» står seg fint rygg-mot-rygg med det klassiske materialet.

Alt i alt er det en godt blandet godtepose Judas Priest byr på denne kvelden. «Devil's Child» er et kjærkomment gjenhør. Det samme er en gnistrende levert «Jawbreaker».

Ellers er det mer eller mindre parademarsj i siste halvdel, som seg hør og bør når man har en katalog av Priests kaliber. Ingen overraskelser, men heller ingen kjipe utelatelser. Kanskje med unntak av «Defenders of the Faith», som har blitt spilt på noen konserter i nyrere tid. Men det blir mer som et rusk i forgasseren å regne.

Elefanter i rommet Det er dog et par grelle elefanter som raver rundt i rommet. Den ene er den mildt sagt grufulle lyden. Det er tidvis så høyt og spist at gitarene formelig skjærer seg gjennom trommehinnene. Den andre er de håpløst utdaterte og amatørmessige videoprojeksjonene de byr på. Hva skjedde med kjettinger, flammer og de gode gamle backdropene? Mest av alt føles det som å se på gamle skjermaspareranimasjoner laget for Windows 95 og lavoppløselige jpg-bilder.

Men det var hjertesukkene. Når Halford ruller inn på motorsykkelen under «Hell Bent For Leather», eller når Scott Travis jogger på basstrommen i introen til «Painkiller», er det selvsagt lite å klage på.

Priest lever, ingen tvil om det, selv om det er forbedringspotensiale i totalpakken.

Les anmeldelse av Five Finger Death Punch som også spilte i Spektrum her.

• Dagbladet valgte å ikke anmelde Def Leppard-konserten fordi vi ble forelagt en fotokontrakt vi ikke kunne akseptere.