Anmeldelse: «Julekongen - Full rustning»

Den må tidlig krøkes som ond knekt skal bli.

Film: Norske barnefilmfortellinger er stadig oftere overlatt til fantasien, som glutenfrie «Hunger Games of Thrones», prisgitt innspillingsmulighetene på østeuropeiske slott vevet inn i norsk natur. Når onde krefter truer, åpner fjellets huler mot en eventyrverden slående lik vår verdens forståelse av middelalderens. Der utfordres unge Dronning Eiril av onde onkel Snerk, som med hjelp fra hulejenta Mugg ikler seg Den gode ridders rustning, men mangler den magiske snøhansken for å få full makt i Ridderdalen.

Juling Drømmetyderen Mira «prøver bare å hjelpe» med å finne julepynt, men mislykkes og «er liksom alltid i veien». Filmens eksplisitte budskap om at «man aldri er for liten til å gjøre noe stort» sies to ganger, og i sjangerlivssynet gjør samarbeid enhver fare mulig å hanskes med. Melodramaets fanfarer slås an da den ridderlige storebroren Kevin leder med utrop om «ærlighet, mot og offervilje».

Filmen er også morsom, med julegærne naboer som synger jula ut og baker sju slag før klokka sju, gags med koking og drikking av trusevask, samt riddere som vikles inn i virkeligheten. Artigst er Bjarte Tjøstheims fomlete forklefar, som spør kona forsiktig: «Det er vel ingen som elsker mannen sin lenger?». Men betahannen med fiskepinner og drømmer om hagegnomer forvandles fra regnskapsfører til armert sjarmør som den ranke ridderen Anton Tallknuseren!

God Mugg Men det er snerken og muggen som smaker best. «Jeg hater barn», sier Snerk. Og «Hat er bra, for det gjør deg ondere, ikke sant?» spør Mugg — presist beskrevet av Mira som «en kjempeskummel jente» — spilt av Maria Brandshaug, som er god som ond.Hun gjør at denne julepynten blir hengende litt over midt på treet, og gir filmen brodd med sine blikk og replikkleveringer, som da hun kjefter opp Snerk: «Hvordan kan du være ond nå, i nattkjole?». Filmen gjenoppfinner ikke jula, men jeg ser gjerne Mugg som hovedperson i neste forsøk.