KONSERT: Det gikk ikke så bra sist gang Justin Bieber gjesta Norge, og det lå en viss spenning i lufta før han gikk på scenen i dag.

Spenning, fordi vi har erfart at stjerna som sist stormet av scenen kan være lunefull. Og fordi han kan virke bittelitt lei av jobben. Instagram-kontoen er slettet, snapchatten ligger brakk, han avlyste alle seansene der han skulle møte fansen før konsertene. Hele hans siste plate, «Purpose», er også gjennomsyret av samme tematikk. Følelsen av å leve i en film, at folk ser på han som en karakter, at han bare er en brikke i popmaskineriet.

Samtidig fortsetter stjerna Bieber bare å øke i styrke. I skrivende stund har han to av de tre øverste plassene på hitlistene både i Norge og Storbritannia. Og det er ikke engang låter han hadde med på «Purpose», som også har vist seg å være full av hitlisteslitere.

Så, hvordan møter denne angivelige ambivalensen denne stadionturneen? Vil han være sur, lei, umotivert? Anmelderne andre steder i verden har hevdet dette, men å kreve at en artist skal sprudle bare fordi, er omtrent like konstruktivt som at man skulle be Edvard Munch smile mer.

Publikum var iallfall klare. De bar tilsynelatende minimalt med agg fra forrige visitt, og var en lydig masse preget av tykke lag foundation, fletter og filters. Det var den mest edru og lydige gjengen jeg har observert på konsert noen gang. Og ja, jeg har også vært på barnekonserter. Med sine pariserfletter marsjerte de lydig til arenaen, mens engstelige vakter og politi kommanderte dem til å marsjere fire i bredden» og «holde tempoet i svingen!».

Fikk de valuta for pengene?

Svaret er ja.

Eller aller først fikk de content marketing, Justin Bieber i en Calvin Klein-reklame på storskjerm. Men det er klart, noe skal man jo leve av.

Deretter startet det. Med «Mark My Words» og Bieber hengende i en glassboks, adskilt fra oss som den superstjerna han jo er. Han skriblet på veggene, og dinglet foran andre storheter, som David-statuen, før han dalte ned til oss. Eller spratt opp av gulvet. Det var i det hele mye opp- og nedstigning.

Så startet arbeidet. «Where are U Know» og «Get Used To It» var to scenefester. Det var flere nivå på scenen, et svært og sprettent dansecrew, en levende backdrop og folk som svevde under taket og et band som spilte på hver sin flanke. Det var så mye og se på, her ligger det an til en konsertfilm man faktisk trenger.

Deretter snudde han ryggen til publikum, buret senket seg over ham igjen og han framførte «I'll Show You», som også inneholder de talende linjene «Don't forget that I'm human/Don't forget that I'm real». Og som for å understreke dette tok han en pause, etter fire låter altså, mens vi ble underholdt av en danser og fikk se en video der genserkledd Bieber ble befølt av en flokk kvinner i undertøy og munnbind.

Det ga et aldri så lite antiklimaks. Men heldigvis kom han tilbake (vi kan jo aldri vite).

Reaksjonen hos publikum da «Boyfriend» ble rullet ut, viser at Biebers kjernepublikum nok holder de tidligste platene nærmest brystet. Fremdeles. Bieberskriket er ingen myte. Det føles fremdeles som om noe blør og renner inni øregangene mine.

Deretter fulgte enda en veksling mellom tempo og humør. En lilla plysjsofa dukket opp fra intet, like sømløst og magisk som alt annet som beveget seg opp og ned på scenen under showet.

Justin Bieber satte seg ned med kilten og Notorious B.I.G.-skjorta si og tok, noe overraskende, hiten «Cold Water» på kassegitar. Musikalsk er originalen absolutt å overtrekke. Major Lazer er ikke slikt som blir bedre av å bli tatt akustisk.

Nachspielgitarister og Idol-finalister over hele verden vil muligens bruke de neste årene på å motbevise meg her, men ja. Mest sannsynlig var det for komplisert å øve inn en hel act til den låta, en fersk banger det hadde vært morsomt å sett i en annen drakt.

I sofaen kom også «Love Yourself» som passet formatet langt bedre, og en interessant observasjon: Jo mer nedtonet Bieber var, jo mer responderer publikum. Det er også veldig artig å se The Notorious B.I.G. kikke over gitarhalsen. Der hadde rapperen garantert ikke tenkt han skulle være, denne septemberdagen i Bærum.

Justin slapp til slutt gitaren (som fortsatte å klimpre, takk til bandet som ingen la merke til), men her midtveis fikk settet dessverre et preg av transportetappe. «No Sense» og «Hold Tight», som stort sett huset Bieber alene på scenen, viste hvor tråkigt det kunne vært uten at han fikk hjelp av dansere, effekter og alskens dataeffekter.

Men det ble salt på igjen. Til de grader. De største hitsa var klumpet sammen til slutt, og gjorde siste del til stor underholdning. I «Children» var det, muligens norske, barn på scenen som ga de habile danserne god konkurranse. «As Long As You Love Me» og "Baby» hadde blitt kledelig oppdatert og fikk det til å eksplodere, som forventet.

Bieber virket heller ikke veldig matlei. Han gjorde det som skulle til. Han fulgte danserne, og prioriterer alltid å gi high five, fekte med fingrene eller danse foran å holde mikrofonen i troverdig posisjon. I veldig mange tilfeller var ikke mikrofonen en gang i nærheten av ansiktet når man skulle tro det var naturlig å gi inntrykk av å synge. For underholdningen gjorde det ikke så mye, Bieber gjorde veldig mye annet. Han spilte trommesolo, tok dobbel salto på trampoline, spilte gitar og svingte dansere rundt armen.

Dersom han føler folk ser på han som en sirkushest mer som en seriøs artist så kan man forstå hvorfor.

Det eneste han ikke gjorde var å si noe. Til oss.

På et tidspunkt tok Justin Bieber en lang slurk av vannflaska si og tørket seg grundig med håndkle, skrudde korken på og så på oss. Skulle han si noe nå, om sist gang? Men nei. I stedet sa han noen innøvde linjer som introduserte «Company», en låt for øvrig forfattet av Drøbak-mannen og russelåtprodusent Andreas Schüller (det kunne du også, nevnt Justin!). Det er for øvrig en banger som løftes mange hakk på scenen.

Han kunne med fordel ha hyret inn en liten manusforfatter som kunne levert noen skreddersydde linjer til hver konsert. Ikke bare fordi vi publikum gjerne vil bli sett, men det kunne også vært strategisk smart. Uten noe fra artisten kan vi se hele dette showet på Youtube. Det er tross alt fremført 68 ganger før, med nærmest identisk setliste.

Men han sa ikke stort i kveld heller. Og vi vet fremdels ikke om Justin er den kredible artisten som tilfeldigvis også var tenåringsidol, musikeren med så eklektisk smak som han viser ved å gå med B.I.G. og Marilyn Manson på brystet. Eller om han er en grunn popgutt som flyter på fansens forelskelse og dyktige produsenter, og som bare synes ordene er kule, at han liker ordene «Notorious» «B.I.G.».

Men så lenge han har to av tre av de øverste plassene på hitlistene. Så lenge han selger ut stadion over hele verden, så lenge han lager låter som får barn til å skrike og kritkere til å smile. Så lenge han gir konsertgjengerne valuta for pengene, trenger han ikke svare.

Vi ble ikke bedre kjent med Justin i dag. Vi lurer fremdeles.

Det er derfor vi fortsetter å følge med.