LEVENDE DØDE: Et av Skandinavias største rockeband har satt dato på gravsteinen.

17. desember går Kent i jorda. Foto: Promo
LEVENDE DØDE: Et av Skandinavias største rockeband har satt dato på gravsteinen. 17. desember går Kent i jorda. Foto: PromoVis mer

Anmeldelse: Kent - «Då som nu og för alltid»

Kent har satt dato på gravsteinen.

ALBUM: Kent har aldri vært et band som har gått av veien for å dyrke det dramatiske. Musikken deres har vært storslagen, mollstemt og tidvis dyster. Noen ganger hakket for navlebeskuende for sitt eget beste, men også ganske så uimotståelig når kraftakkordene har ligget i det riktige sporet.

Den slakke bassen, Joakim Bergs søvnige sang og det slentrende kompet er alle bestanddeler som har løftet Kent høyt på den nordlige stjernehimmelen. Resepten har blitt tuklet med opp gjennom åra. Med vekslende hell.

Ingen nostalgireise Men vi skal ikke skrive noe Kent-krønike her, deres nye plate «Då som nu og för alltid» vitner om at bandet selv ikke er spesielt interessert i gå ut på en selvrefererende nostalgitrip.

Plate nummer tolv føyer seg inn rekken av de sedate, halvmaskinelle pludreplatene de har kvernet ut det siste tiåret. De fleste sangene er signert Joakim Berg. Titlene og tekstene spiller på forgjengelighet og det som har vært, uten at han faller for fristelsen å skrive rene nekrologer.
Det merkelige med «Då som nu og för alltid» er at den åpenbart er så fattig på store følelser. Kent har vært et band som på godt og vondt har malt meg bred pensel som musikalsk virkemiddel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likegyldig Låtene putrer mekanisk forbi uten merkbare topper eller bunner. Melodiene er distanserte og lite inviterende. Aldri vonde å høre på, men heller ikke av den minnervedige sorten. Det føles nesten som om det er en avmakt der, som om gjengen allerede har vent seg til tanken på at det er slutt og at det er like greit. Det som skulle sies er allerede sagt.

Nå er det ikke sånn at «Då som nu og för alltid» er helt uten lyspunkter. «Andromeda» vinner på å være så kentsk at gjenkjennelseseffekten triumferer. De melankolske versene avløses av et bombastisk refreng, forsterket med cheerleader-rop og larmende trommebrekk.

«Gigi»s innledningsvis pludrende gitarspill med påfølgende harveakkorder bytter ut apati med stadionenergi, mens avsluttende «Den sista sången» har den melodiske finfølelsen som savnes på resten av plata. Gamle sanger om igjen Så hvilke slutninger kan man trekke ut av dette? Det har vært ganske åpenbart at den kreative gnisten har vært vond å tenne den siste tiden.

Har man likevel et patentert uttrykk av Kents format, kan man flyte en stund på det. «Då som nu og för alltid» klarer i så måte bare så vidt å holde hodet over vannskorpa. Selvinnsikt er en dyd og da står det en form for respekt av avgjørelsen om å innse at man vil bruke tiden på noe annet enn å skrive gamle sanger om igjen.

Musik non stop? Musik non stop ble det heller ikke for Kent, selv om katalogen deres garantert vil ha et lengre liv enn de fleste av sine samtidige. Såpass rause må vi være — i alle fall med 90-tallsplatene.

Så får vi se om noe eller noen puster nytt liv i dem om noen år. Man vet jo aldri med disse poporkestrene.

Takk for dansen, okke som.

Anmeldelse: Kent -  «Då som nu og för alltid»