Anmeldelse: «Knight of Cups»

Opphøyet umodenhet.

FILM: Det skjer noe med berømte karakterskuespillere idet de tar steget inn i en av regissør Terrence Malicks senere filmer. De får dette dette slørete, fraværende, ulykkelige blikket, og beholder det stivt festet på ingenting. Sean Penn hadde det i «Tree of Life», Christian Bale sklir inn i samme modus i «Knight of Cups».

Antagelig er det ment å virke sjelfullt. Det går fort over til å virke som standarduttrykket til noen som tar sjelen sin litt for alvorlig.

For «Knight of Cups» er underlig umoden til å være laget av en så erfaren mann. Bale spiller manusforfatteren Rick, en vandrende førtiårskrise i Armani som går rundt og lurer på hvordan det kan ha seg at han ikke føler noe, til tross for kometkarrieren i Hollywood, sportsbilen, designerklærne, festinvitasjonene, og rekken av blendende vakre kvinner som står og tripper etter å komme opp i sengen hans.

Kvinner som pynt
I løpet av to timer oppsøker han seks av dem: Ekskona (Cate Blanchett), en gift kvinne han hadde en affære med (Natalie Portman), en stripper som purrer «det er noe mørkt i deg» fra scenekanten (Teresa Palmer), en modell med ekstremt lite på hjertet (Freida Pinto), en kunstnerspire med rosa hår (Imogen Poots) og en storøyet uskyld (Isabel Lucas).

De ler og ler, tar små piruetter i flagrende kjoler og sender kokette blikk på tvers av festlokaler. De sier ikke så mye, men når de snakker, gjerne i pustete voiceover, handler det uten unntak om Rick. «Du vil ikke ha kjærlighet, du vil ha opplevelsen av kjærlighet», hvisker en av dem, hva nå dét betyr.

Nå er det ikke noe galt i å vise at menn liker å se på pene damer. Det har blitt meg fortalt at det skjer til stadighet. Men det blir dørgende kjedelig å vise frem dette uten noen som helst distanse, uten å tilføre et analytisk eller emosjonelt nivå, slik det for eksempel gjøres i Paolo Sorrentinos lignende og langt bedre «Den store skjønnheten».

Men verken for Rick eller regissøren er kvinnene mye annet enn pynt, mystikk, og flimrende muligheter for mannlig frelse. I minnene hans baser de i snøhvitt sengetøy og leker leende i vannkanten. Det er øyeblikk da «Knight of Cups» minner om en artsy reklamefilm for en nettdatingside, der forhold ser ut som noe som utelukkende er for mennesker som ikke har jobber og som aldri må hjem å skifte etter at de har spontantkastet seg ut i Stillehavet.

Pen selvmedlidenhet
Det som skjer mellom Rick og andre menn er marginalt mer interessant enn det som skjer mellom ham og kvinnene. Han har en okse av en far (Brian Dennehy), en bror (Wes Bentley) med flakkende blikk, en fortid som rusmisbruker og en forkjærlighet for å bokse til tilfeldige gjenstander han går forbi. Det antydes et farskompleks, og uforløste følelser av sorg og skyld knyttet til den tredje brorens selvmord.

Men hver gang Rick nærmer seg dette i minnene, og scenene ser ut som om de er i ferd med å handle om noe, snapper han tilbake til nåtiden og til neste formfullendte kvinne som vugger foran ham på fortauet. Her får ingen sammenhengende historie true den allmektige stemningen.

Selvmedlidenheten har i det minste en strålende innpakning. Malick og fotograf Emmanuel Lubezki gir Los Angeles mer sjel enn de unner noen av menneskene som bor der. Noen sekvenser er hypnotiserende, som det sakte bildet av hunder som stuper etter tennisballer ned i svømmebasseng, filmet nedenfra mens de store, ivrige munnene jafser etter noe de aldri får tak i. De kaver på samme måte som Rick, men de er lettere å få sympati for.