Anmeldelse: «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»

Naturligvis er «Knutsen & Ludvigsen»-filmen underholdende. Men den er også mindre enn summen av sine bestanddeler.

Anmeldelse: «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Visse filmideer er så innlysende at det er mer nærliggende å se på dem som forretningsideer enn kreative åpenbaringer. Det å lage en animert familiefilm basert på Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens populære sanger en slik idé, og det første spørsmålet som melder seg er hvorfor i all verden ingen har gjort dette før (det er en komplisert historie). Men forventningene et slikt prosjekt uunngåelig maner fram hos generasjoner på generasjoner av Knutsen & Ludvigsen-fans er et tveegget sverd.

Forviklinger «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» er en såkalt jukeboxmusikal, altså en historie som er skrevet rundt et knippe kjente og kjære låter. Dette innebærer at plottets viktigste funksjon er å frakte rollefigurene fra sang til sang og referanse til referanse, og rundt dette skjelettet har Dolmen og hans medforfatter Thomas Moldestad konstruert en historie om Knutsen og Ludvigsens kamp for å forhindre den stormannsgale forretningsmannen Rasputin i å ta over verden.

Eventyret begynner når datteren til den geniale professor Felle faller av toget inne i tunnelen hvor Knutsen og Ludvigsen bor, for Ludvigsen faller umiddelbart for den fagre Amanda, og insisterer på å hjelpe henne med å befri faren fra Rasputins fangenskap.Og dermed legger de tre ut på en lang og begivenhetsrik reise mot Bergen, som framstilles som en dyster og marerittaktig by hentet ut av H.P. Lovecrafts verden.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.