LITT AV ET SYN: Kraftwerk, ikledd sine karakteristiske neondrakter, frydet ørene mer enn øynene under kveldens konsert i Operahuset, skriver vår anmelder. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet.
LITT AV ET SYN: Kraftwerk, ikledd sine karakteristiske neondrakter, frydet ørene mer enn øynene under kveldens konsert i Operahuset, skriver vår anmelder. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Kraftwerk i Operahuset

Høyt og lavt med tyske elektropionérer.

KONSERT: Det er utvilsomt noe absurd ved å sitte i Den Norske Opera og Ballett og betrakte fire eldre, stivbeinte tyskere i selvlysende våtdrakter.

Electro Germany

4 1 6
Hvor:

Den Norske Opera og Ballett

Tilskuere:

ca. 1400

«Slo et slag schlagerne»
Se alle anmeldelser

Men så var vel heller aldri krautrockbevegelsen fremmed for knusktørr germansk humor. Såpass får man i hvert fall håpe: Det er nemlig lite i løpet av de to timene Kraftwerk befinner seg på scenen som er en fryd for øyet, på tross av at 3D-briller blir utdelt ved inngangen.

Konserten innledes ved at vi følger en folkevogn nedover en blekt animert Autobahn, lydsatt av tyskernes klassiske kutt med samme navn. Siden får man også bevitne en UFO lande på et foto av operahuset, for å nevne noe.

Dette er nemlig den første av åtte Kraftwerk-konserter som finner sted i Oslo denne helgen, hver og én dedikert til det Ralf Hütter – bandets eneste originalmedlem per i dag – anser som deres egentlige fullengdere (de tre første skivene er sløyfet selv fra strømmetjenestene, gitt).

Men først ut, altså: Autobahn (1974).

Riktignok er det verken den 23 minutter lange albumversjonen eller den banebrytende singelversjonen på tre minutter som er vektlagt i kveld, men en tapning på en fordøyelig lengde et sted midt i mellom. Likevel flyr Autobahn unna – antageligvis raskere enn blodfansen ikledd t-skjorter av omslaget skulle ønske – i et tempo der den nærmest blir til en fotnote i settet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilket er synd, fordi flere av Kraftwerks mest atmosfæriske låter befinner seg på albumets b-side. Om man synes den teknologifetisjerende estetikken deres i beste fall føles datert, og i verste fall mildt fascistisk – futurismen og Mussolinnis Italia gikk tross alt hånd i hånd – er new age-kuttet «Morgenspaziergang» en kjærkommen motsats til spor som «Autobahn» og «Trans Europe Express».

Men nok om det. Kveldens konsert dreier seg nemlig først og fremst om schlagerne, og i hvor stor grad de har påvirket musikkhistorien. Selv om få har betydd like mye for fremveksten av new wave og annen synthpop som Kraftwerk – noe kveldens «The Model» understreker – er det likevel tyskernes banebrytende arbeid for Detroit techno som virkelig stadfestes i operahuset.

De kjøttfulle konserttapningene av «Numbers» og eviggrønne «Computer Love» især ville nemlig glidd rett inn i dj-sett på nattklubbene noen steinkast unna. Når også de visuelle elementene omsider når nivået til musikken – keitete romskip skiftes ut med psykedeliske fasonger – kjenner jeg beina klø etter å svinge på seg (det vuggende, gråhårede ekteparet foran meg virker ikke å være uenige).

Det er her Kraftwerks virkelige suksess befinner seg: Ved å vie hele sitt voksne liv til maskinen (les: synthesizeren) klarte Hütter og hans eks-makker Florian Schneider å finne veien tilbake til urmusikken, den de komiske primatkroppene våre bare ikke han la være å danse til.

...eller trampe takten litt stivt og ikke særlig appetittvekkende til.