«KU'DAMM 56»: Serien tar opp stafettpinnen etter «Unsere Mütter, Unsere Väter» og «Deutschland 83», og pirker borti både kalde og varme krigssår, mener Dagbladets anmelder. FOTO:  Jule Roehr/UFA FICTION  
«KU'DAMM 56»: Serien tar opp stafettpinnen etter «Unsere Mütter, Unsere Väter» og «Deutschland 83», og pirker borti både kalde og varme krigssår, mener Dagbladets anmelder. FOTO:  Jule Roehr/UFA FICTION  Vis mer

Anmeldelse: «Ku'damm 56» er en kollektiv psykologsofa

Dans og etterkrigstraumer i Vest-Berlin.

ANMELDELSE: Når det kommer til å bearbeide nasjonale traumer i halvnær fortid, er store, historiske dramaproduksjoner en utmerket kollektiv psykologsofa.

Ku'damm 56

5 1 6
Søndag 21. august kl. 21:25
Beskrivelse:

Tysk, historisk drama om tre søstre i etterkrigstidens Berlin.

Kanal:

NRK

Se alle anmeldelser

Og er det noen som har sin dose av slike traumer å ta av, så er det Tyskland.

«Ku'damm 56» tar opp stafettpinnen etter «Unsere Mütter, Unsere Väter» og «Deutschland 83», og pirker borti både kalde og varme krigssår. Tittelen henspiller på kallenavnet til avenyen Kurfürstendamm i daværende Vest-Berlin, hvor matriarken Caterina Schöllacks danseskole «Galant» ligger. Året er 1956, og hennes tre døtre er på randen av voksenlivet.

Den pliktoppfyllende Helga skal gifte seg, hennes nebbete søster Eva leter etter en ektemann, og den konstant underpresterende Monika er akkurat blitt kastet ut av husmorskolen.

Motsetningsfylte karakterer

Serien består av tre episoder med spillefilmlengde. Den har en ren, pen og klassisk stil, godt hjulpet av rik tidskoloritt, uttrykksfulle bilder og velskårne, motsetningsfylte karakterer, for eksempel jentenes mor som både elsker barna høyt, men er streng, dømmende og vil presse dem inn i patriarkatets støpeskje, og dessuten bærer på en stor ensomhet etter at mannen forsvant under krigen.

Etter første episode er jeg mest spent på hvor serien vil med rikmannssønnen Jonathan Franck, som presenteres som en usympatisk, men mystisk beiler a la Edward Cullen fra «Twilight», en eksistensielt plaget sjel med dødsønske og farskompleks, men samtidig er episodens soleklare sjefsskurk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg fikk en liten følelse av at serieskaperne prøver å få oss til å føle en viss empati for ham, noe de skal slite godt med all den tid han allerede i første episode når så høye drittsekknivåer at han får Christian Grey til å framstå som Bjarne Betjent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det hele tatt er det få forsonende trekk å finne hos seriens mannlige karakterer, bortsett fra bryllupssangeren Freddy, og familievenn og danselærer Fritz Assmann (la oss håpe for hans skyld at han aldri blir nødt til å reise til engelsktalende land).

Konformitetsjag og frihetsbehov

Hvis serien har en hovedperson, er det Monika, som tilsynelatende vil få sin redning gjennom dansen og rocken, med mindre konformitetsjaget, morens forventninger og kulde, et trykkende patriarkat opprettholdt av begge kjønn, og andre traumer jeg ikke skal gå nærmere inn på her, tar knekken på henne først.

Alle tre døtre, men spesielt Monika, kjenner motstridende krefter trekke i seg. Forventningen om å bli gode koneemner som tjener sine menn og sitt land går stikk i strid med det gryende frihetsbehovet etterkrigstiden brakte med seg. Dette er årene før berlinermuren, før vietnamkrigen, før den kalde krigen nådde kokepunktet. Amerika er fortsatt den store velgjører, tyske storband covrer Bill Haley med voldsom iver og teutonisk aksent, og datidens Justin Bieber – Elvis Presley – hadde fortsatt ikke forspist seg på eget ego og baconburgere med peanøttsmør.

Sprekker i fasaden

Men mellom all dansingen og framtidstroen siver etterkrigstraumene inn gjennom sprekker i fasaden. En hysterisk kvinne fra Øst-Berlin dukker opp på legekontoret der Eva jobber. Under Helgas bryllupsfotografering går en mann forbi som ligner umiskjennelig på faren deres («Ikke tenk på krigen vi tapte», sier fotografen for å få dem til å smile). En industrimagnat samler på skrumphoder – i forskningsøyemed, riktignok, som om det gjør det noe bedre. En ung manns talltatovering på underarmen er ikke til å ta feil av.

Krigen er kanskje over, men den er ikke glemt. Samme hvor mye man danser.

Anmeldelsen er basert på første episode.