KRØLLERTAK: Kvelertak gjør en inspirert jobb på Øyafestivalen, men sviktes av lydena live concert at Sentrum Scene. Her fra en konsert på Sentrum Scene i vinter. Foto: Scanpix.
KRØLLERTAK: Kvelertak gjør en inspirert jobb på Øyafestivalen, men sviktes av lydena live concert at Sentrum Scene. Her fra en konsert på Sentrum Scene i vinter. Foto: Scanpix.Vis mer

Anmeldelse: Kvelertak på Øyafestivalen

Forrykende festrockere med sonisk impotens.

KONSERT: Er det noe andre rockeband har å lære av Kvelertak, så er det å dyrke skøyeren i seg.

Kvelertak

4 1 6
Hvor:

Sirkus, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 4000

«Som å høre dem fra bak en murvegg»
Se alle anmeldelser

Det begynner å bli lenge siden hardrock og metall sist fikk meg til å sperre opp øynene. Kanskje er et skarve anekdotisk bevis for lite til å erklære rocken dau, slik den etter sigende er, men såpass skal sies: Jeg gledet meg oppriktig til Kvelertaks tredje fullengder, ikke bare lokket av de komiske låttitlene, men også den skamløse smakebiten «1985».

Den er nemlig en skikkelig festrockhymne, uløselig forbundet med såkalt skandirock – segmentet der Kvelertak etter Turbonegros relative fall står som den sterkeste ambassadøren i dag. Med andre ord: Musikk dømt til å live opp en lørdagskveld.

Men der «Nattesferd» – i likhet med debuten, siddisenes fortsatt beste album – kan skryte på seg klokkeklar lyd, sørger sonisk surr for at musikken blekner på Øyafestivalens siste konsert. De mest umiddelbare og episke kuttene – henholdsvis «Mjød» og konsertbeste «Heksebrann» - klarer seg riktignok helt fint. Mer komplisert er det med brorparten av låtene, som går kjapt og gæli for seg.

Kvelertak sliter dermed med det samme som på årets Slottsfjell (om enn i mindre grad), der melodier og kraftakkordene ofte sliter med å skille seg ut fra smørja – på tross av at bandet bærer på en energi som smitter noen titalls meter bak i lokalet. I den grad de er inspirert av notorisk underprodusert sortmetall, kan man for så vidt hevde det er en kledelig skavank.

Den spede, grumsete lyden står imidlertid ikke i stil med det Kvelertak gjør best. Særlig tittelsporet til «Nattesferd» er gnistrende fremført, kjennes det altså som å høre dem spille fra bak en murvegg.

Et liveband med Kvelertaks chutzpah fortjener bedre enn som så.