Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Kygo på Findings

Tamt fra one trick brony.

KONSERT: Drøye ti minutter ut i Findings-settet til Kygo kjennes det ut som noe i meg holder på å løsne, en slags nyoppdaget soft spot for den keitete bergenseren.

To låter som ikke er hans egne – «Feels Like Home» av The Him og «No Money» av Galantis – er såpass merkelig uimotståelige at jeg slukes inn i denne skamløse EDM-smørja, der popmusikken er endimensjonal og dansemusikken er uten motstand.

Sånn sett bygger 24-åringen videre på antydningene som lusker rundt i skyggene på «Cloud Nine», den årsferske albumdebuten hans: Enkelte etterlengtede nyanser har kommet til siden hans spede start som one trick brony, fiklende på et dusin varianter av den samme evinnelige tropical house-låten.

Håpet vedvarer imidlertid kun for en stakket stund.

Kort etter dykker nemlig Kygo ned i saxobeatens avgrunner, før hans tropical house-tapning av eviggrønne «Sexual Healing» følger hakk i hæl. Tatt i betraktning at Marvin Gaye har laget noe av den mest erotiske musikken som finnes der ute, er det fortsatt sjokkerende hvor lite sensualitet som er igjen å finne i Kygo-remiksen.

Det sier naturligvis en hel del om hans soniske univers, hvis eskapistiske løfter om paradis er som tatt rett ut av en billig reiselivsannonse.

Heretter fortsetter det i slak nedoverbakke: Først med det fryktelige John Legend-samarbeidet «Happy Birthday», senere med banale «Oasis». Begge er låter som er unektelig kjærlige i sitt lyriske innhold, men likevel blottet for soul – et eller annet som kan få hjertet til å banke hardere enn ellers. I den grad Justin Bieber har lånt et våpen eller to fra Kygos arsenal (les: strålende «What Do You Mean?»), benytter han det i et helt annet kaliber.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I konsertformat – eller, skal vi si, som et DJ-sett – er riktignok dette verken mer eller mindre enn ytterst middelmådig. At Gørvell-Dahl er genuint sympatisk ovenfor tilhengerskaren sin, skader for så vidt heller ikke.

Verre er det imidlertid med avslutningsnummeret. Under «Firestone» sitter Kygo benket ved pianoet, akkompagnert av søtladne strykere og Conrad Sewells pinlig affekterte vokal – mens kunstige peisflammer kryper oppover storskjermen.

Og det er vel nettopp her Kygo i bunn og grunn er vanskeligere å like enn, si, David Guetta: Bergenseren er overbevist om at han maner til de virkelig store følelsene, mens hans senior kun er på leting etter en unnskyldning til å miste hodet i en times tid.

Denne helgen foregår det nemlig en slags David mot Goliat-kamp i Oslo sentrum, et slag mellom «de gode» og «de onde». To kilometer sør for Bislett Stadion, hvor Findings finner sted for tredje år på rad, står en håndfull platesamlere og kjemper for den virkelige klubbmusikken.

Der Sommerøya kan skilte med den afroamerikanske technoradikaleren Jeff Mills, står altså blant andre Kygo og David Guetta i storkapitalens tjeneste på Findings.

Verden er naturligvis ikke så enkel: Disse to sfærene flyter støtt og stadig over i hverandre, og utgangspunktet deres – elektronisk musikk det går an å danse til – er tross alt det samme.

Under årets utgave av Øyafestivalen, en annen festival som også i stadig større grad omfavner klubbmusikken, gjorde likevel et knippe av landets bedre musikkskribenter et forsøk på å si noe vettugt om hva som skiller dem fra hverandre.

Det beste forslaget? At EDM har mye mer med popmusikk enn dansemusikk å gjøre.

Bare synd Kygo har til gode å skrive en melodi på langt nær like forbausende som fyrverkeriet som runder av konserten hans.