666 LARS: Lars Vaular avrunder siste del av sin EP-trilogi med slående senkede skuldre. Foto: Sandeep Singh / Dagbladet
666 LARS: Lars Vaular avrunder siste del av sin EP-trilogi med slående senkede skuldre. Foto: Sandeep Singh / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Lars Vaular - «666 MENING»

Hat-trick med løs snipp.

ALBUM: Lars Vaular er forut for sin tid.

I 2010 hadde det ennå ikke slått oss at alt skjer så mye. Unntaket var en bergensk rapper som allerede da så hvordan samtidens strie informasjonsstrøm paradoksalt nok gjorde oss stadig mer misinformerte.

Anmeldelse: Lars Vaular - «666 MENING»

Halvveis ut i sin seneste EP spytter han at: «Overlistet av overskrifter som 'Kem skjøt Siv Jensen'/Mennesker diskuterer på feil premisser, det e den vanlige tendensen» og peker med det tilbake på det profetiske høydepunktet fra sitt gjennombruddsalbum.

Denne tematiske tråden plukker Vaular subtilt opp på siste kapittel i sin dyrets tegn-trilogi, som følger «666 ALT» og «666 GIR» fra tidligere i år. På drøyt 20 minutter stykket, er de er som skapt for det rastløse publikummet han her søker å kritisere.

«666 MENING» er riktignok langt løsere i sømmene enn sine forgjengere. Ikke bare er de 31-åringens mest konsise utgivelser, de får ham også til å fremtre som en slags Dr. Jekyll & MC Hyde: Der førstnevnte bød på hardhendt traprap, lå det noe dypt androgynt i oppfølgerens eim av blasse Prince-kasetter.

Hørte jeg noen si «Norges mest subversive rapper»?

Mangelen på fokus er tredjeaktens tveeggede sverd. For selv om «Ballerina» og «Det røyner på» i beste fall er overskudd fra de foregående utgivelsene, ligger styrken til «666 MENING» i den uanstrengte vibben.

Når produsent Thomas Eriksen skrattler fra kontrollrommet, er det vanskelig å ikke tenke på sommerens freestyle-miksteip av Lil B og Chance the Rapper.


Den er også ujevn, men eksisterer i samme grad for de uvurderlige øyeblikkene der rimene bare klaffer.