Anmeldelse: «Mad Max: Fury Road»

30 år etter «Thunderdome» er Mad Max tilbake i et intenst, eksplosivt og mesterlig orkestrert actionsirkus.

FILM: I de beste scenene fra de opprinnelige «Mad Max»-filmene befinner både rollefigurene og kameraene seg ombord kjøretøyer som haster av gårde gjennom den australske ørkenen. Og kombinasjonen av øde landskap og frenetisk bevegelse skaper et inntrykk av at hendelsene ikke utspiller seg på et geografisk sted så mye som i en metafysisk tilstand av altomfattende vold, fart og desperasjon.

Larmen Den opprinnelige trilogien blekner imidlertid i forhold til «Fury Road», hvor volden, farten og desperasjonen er skrudd opp til et absurd nivå. Det er en film som er i evig bevegelse, hvor veien er langt viktigere og mer underholdende enn målet, og hvor tittelfiguren er en biperson i sin egen fortelling. For på tross av at Tom Hardy har vært midtpunktet i filmens markedsføring, er Max både ordknapp og anonym, og i realiteten er det herføreren Furiosa (Charlize Theron) som er filmens hovedperson.

Det finnes et plott i «Fury Road», men det er kun er et påskudd for å sette i gang den spinnville, drøyt halvannen time lange biljakten som utgjør filmens kjerne. I dag er det et utbredt problem at dyre actionfilmer ikke lever opp til trailerne sine, og som filmentusiast har man lært seg at at uansett hvor energisk og eksplosiv en trailer måtte fremstå, så vil den faktiske filmen være både treig og forutsigbar. Med «Fury Road» har George Miller brutt forbannelsen og laget en actionfilm som ikke bare overgår sine egne trailere, men som også etterligner filmtrailerens dramaturgi.

Vreden «Fury Road» er tydelig inspirert av Terry Gilliam og Alejandro Jodorowsky, men først og fremst sender den tankene hen til en type musikkvideoinspirert filmskaping som preget 90-tallet. Det er en film som ikke har andre mål enn å overvelde sitt publikum, og som ikke skyr noen midler for å lykkes; for eksempel skrus bildehastigheten hyppig opp og ned, hvilket resulterer i et nervøst og hyperaktivt fortellerspråk.

Filmens manus er skrevet i samarbeid med den engelske tegneserieskaperen Brendan McCarthy, og billedspråket er sterkt preget av britiske tegneseriers tradisjon for å proppe bildene fulle av visuelle vitser og små overflødige detaljer som bidrar til å berike og utvide fiksjonsuniverset. «Fury Road» er også den første filmen som virkelig fanger den kaotiske energien og den intensjonelt latterlige pompøsiteten som kjennetegner gode superhelttegneserier.

3D'en «Fast & Furious»-serien har innevarslet et nytt actionparadigme, hvor Hollywood nå er i ferd med å innse at plott, karakterutvikling og indre logikk ikke er like livsnødvendig som man lenge har antatt. Problemet er at selv ikke de beste «Fast & Furious»-filmene har levd opp til trailernes løfter om non-stop absurd, overveldende underholdning.

Med «Fury Road» har George Miller laget en avantgardistisk actionfilm som minner mer om en postapokalyptisk sirkusforestilling enn en tradisjonell filmfortelling, og som er såpass mesterlig orkestrert at selv 3D-effektene fremstår som kunstnerisk motiverte. Og i en tid der tv-dramatikken gjør krav på de mest komplekse historiene og karakterene, ligger actionfilmens fremtid nettopp i denne typen absurde, bisarre og spektakulære visjoner som — på tross av at de knapt henger på greip — etser seg inn i hukommelsen takket være uforglemmelige øyeblikk som utnytter kinoteknologien til fulle.