Anmeldelse: «Magic Mike XXL»

Strippeoppfølger frir til dem som gjerne vil på strippeshow i utgangspunktet - og vil tenke at hjertet er med i avkledningen.

FILM: Mye blir litt dummere i andre runde. Steven Soderberghs «Magic Mike» fra 2012 var et smart underholdningsdrama og en spiss kommentar til et finanskriserammet USA, sett fra ståstedet til en mannlig stripper som ikke fant annet å leve av enn kroppen sin. Oppfølgeren, «Magic Mike XXL» er mer av et glinsende frieri til de som kunne tenke seg å gå på strippeshow i utgangspunktet.

Målgruppe hei, hei, hei
Målgruppa annonseres med fanfare og blinkende lys ved at de fem adonisene i hovedrollen snakker inderlig og alvorlig om hvor ille det er at middelaldrende kvinner ikke blir sett og verdsatt av ektemennene sine, og hvor mye det gir dem å kunne være en motvekt til denne urettmessigheten.

En tanke: Hvordan ville det blitt mottatt om en minibuss full av unge, kvinnelige veldreidheter la ut om hva for en viktig jobb det er å gi godt voksne ektemenn et frirom fra sine misfornøyde, masete koner - ved å kle av seg for dem? Hm.

«Magic Mike»-filmene er basert på skuespiller Channing Tatums egne erfaringer som stripper. Noen år seinere har rollefiguren hans, Mike, fått møbelbedriften sin i gang, men lokkes tilbake til det gamle livet når de gamle vennene fra truppen «The Kings of Tampa» vil ha ham med for å kunne konkurrere under en stripperfestival.

Være seg selv
Slik blir «Magic Mike XXL» også en slags vi-setter-opp-et-show-film, drevet av de forskjellige bekymringene til kroppstempler hvis selvfølelse ikke er på langt nær like bulende som magemusklende. Moralen er at man når best fram hvis man ditsjer brannmannskostymet og er seg selv. Det er smått naivt, litt søtt, og gjort med tiltalende selvironi.

Matthew McConaughey, som stjal scene etter scene i første runde, er vekk. I hans sted har Joe Manganiello («True Blood») fått en utvidet rolle. Som skuespiller er Manganiello en trekubbe, om enn i lakkert teak. Da er det gøyere å se på den likeframme sparringen mellom Mike og den scruffy fotografspiren (Amber Heard) han trekkes mot, og ikke minst, se Tatum danse. Det gjør han fremdeles med bravur, selv om det ikke lenger står om livet.