LITT UNDER HUDEN: «Magnus» er interessant, men kunne rommet mer.
LITT UNDER HUDEN: «Magnus» er interessant, men kunne rommet mer.Vis mer

Anmeldelse: «Magnus»

Magnus Carlsen trer litt, men bare litt, klarere frem

FILM: Det er mange grunner til at Magnus Carlsen betraktes med fascinasjon. En av dem er den nærmest overjordiske mentale kapasiteten, som gjør ham i stand til å holde nok strategier og potensielle scenarier i hodet samtidig til å bli verdensmester i sjakk, og, i et partytriks få kan gjøre ham etter, spille blindesjakk mot ti spillere parallelt. En annen er personligheten, tendensen til å bli rasende på seg selv og ikke legge skjul på det, som også var åpenbar for alle som fulgte veien hans mot verdensmestertittelen.

Voldsom og annerledes

Begge deler er tema i «Magnus», og det er blant dokumentarfilmens beste øyeblikk. Det første demonstreres gjennom et blindesjakkshow for potensielle støttespillere. Det andre kommer frem i intervjuene med faren og med Magnus selv. Henrik Carlsen forteller om en tankefull gutt som det var vanskelig å lære fysiske ferdigheter, men som fortapte seg i kartbøker og kommunevåpen. Magnus medgir at han har mørke sider, men at det ikke er noe han liker å snakke om, at det er best for alle at han holder dem for seg selv. Her gis et bilde av en ung mann med prosesser under overflaten som er voldsomme og annerledes fra det mange andre opplever. Ingen hadde hatt noe mot det om regissør Benjamin Ree hadde brukt litt mer tid og boret litt dypere i denne siden av ham.

For enkelt

I stedet er resten av «Magnus» en grei dokumentar der barndomsopptak veksler med intervjuer og tv-bilder fra mesterskapspartiene, som drives av den naturlig spennende dramaturgien i Carlsens vei mot toppen. Den er åpenbart laget i nært samarbeid med Carlsen-familien og ville vunnet stort på å ha et bredere kildetilfang og flere innfallsvinkler. Når ikke flere venner, motstandere og sjakkeksperter får komme til orde, virker det først og fremst som latskap, og gir iblant en uheldig følelse av reklamefilm, på vegne av den naturlige begavelsen som beseirer «maskinen» Vishy Anand. Det er en enkelhet i det perspektivet som ikke kler den kompliserte mannen i sentrum.