Anmeldelse: «Mannen som reddet Paris»

En litt for lett bør for sine tunge skuespillere.

FILM: Omgivelsene er nesten utstudert luksuriøse og filmet i dype, skyggefulle bilder som får det til å skinne i bladgull og fløyelsgardiner: Hotel Meurice i Paris. Den som diskuteres, er like stygt som omgivelsene er nesten anmassende vakre: Hitlers ordre om at Paris skulle sprenges i fillebiter snarere enn å falle intakt i de alliertes hender.

Det var en ordre som tyske general Von Choltitz (Niels Arestrup) valgte ikke å gjennomføre. «Mannen som reddet Paris», som er basert på Cyril Gelys teaterstykke, ser for seg at det var en svensk-fransk diplomat, Raoul Nordling (André Dussolier), som fikk generalen på bedre tanker, etter en intens natt med hemmelige forhandlinger på seinsommeren 1944.

Eksplosivt rovdyr

«Mannen som reddet Paris» handler egentlig, kort og godt, om hvordan du skal få en annen til å la være å gjøre noe han er fast bestemt på å gjøre. Det er et fascinerende premiss, som gløder godt mellom de to fjellsolide skuespillerne: Arestrups von Choltitz er urolig og eksplosiv, som et rovdyr i et forgylt bur, og Dussoliers Nordling må trippe forsiktig rundt ham, presse og holde igjen, love og kreve, for å få ham på sin side.

Småsvulstige

Men midtveis ute i det korte, lille kammerspillet, skjer det noe som reduserer kompleksiteten betydelig: Choltitz henviser til omstendigheter som gjør at sprengningsspørsmålet står på langt mer enn vilje, noe som svekker overtalelsesmotivet.

Og hele veien er det så smertelig åpenbart at det er en riktig og en gal måte å handle på, at det står mellom å gjøre noe godt og å gjøre noe uhyrlig, hvilket åpner for småsvulstige lovsanger om sivilisasjonen generelt og Paris spesielt som vanner ut realismen.

Det er fremdeles interessant å få et innblikk i denne bitte lille, men dramatiske avgjørelsen i det voldsomme omfanget som er annen verdenskrig, og regissør Volker Schlöndorff lar seerens blikk være Choltitz?, der det hviler mistenksomt på Nordling og prøver å finne ut hvilke av løftene og truslene han kan backe opp. Og der gir slutten faktisk noen overraskende svar, i tillegg til det forutsigbare.