LETTER HJERTET: Med tanke på at hun nylig har vært gjennom et samlivsbrudd, er det knapt noen overraskelse at det er mange tanker og følelser som skal lette hjertet. Foto: Solveig Selj
LETTER HJERTET: Med tanke på at hun nylig har vært gjennom et samlivsbrudd, er det knapt noen overraskelse at det er mange tanker og følelser som skal lette hjertet. Foto: Solveig SeljVis mer

Anmeldelse: Maria Mena - «Growing Pains»

Maria Menas skilsmisseplate holder et balladefaglig høyt nivå.

ALBUM: At Maria Mena ikke er spesielt opptatt å være subtil, er for lengst et veletablert faktum. Hennes hang til å snakke i klartekst kan gjerne virke overrumplende på noen, men har helt klart vært en medvirkende faktor til at hun har fått så tette bånd til den stadig voksende fanskaren.  

Med tanke på at hun nylig har vært gjennom et samlivsbrudd, er det knapt noen overraskelse at det er mange tanker og følelser som skal lette hjertet. Si gjerne at Mena tar «skilsmisseplata» til et nytt nivå. Det gir henne i det minste karakter og en autensiteten så mange artister streber etter.    

Så får hver enkelt avgjøre om hun snakker til dem eller ikke.  

Det fine med Maria Mena er at hun har en ganske ufeilbarlig evne til å skrive lun og relativt tidløs pop-musikk. Helst for mørke kvelder, men de er det jo mange av. Sammen med den varme og volumiøse stemmeklangen hennes, blir det fort dynamitt.

I motsetning til den tilnærmet oppstemte og smått eksperimentelle «Weapon in Mind», er «Growing Pains» tilbake i mer typisk, melankolsk Mena-farvann, hvor arrangementene varierer mellom større og mindre grad av prangende. 

Singelen «I Don't Want to See You With Her» er nesten a-ha-episk der den durer av gårde med blafrende synthtepper og insisterende pianoakkorder. Type anno «Stay On These Roads». Åpningslåten «Good God» går selvransakende til verks til et bakteppe av dunkende rytmer og patosladet gospelsang, mens avsluttende «Growing Pains» tar det hele ned på bakken igjen med et enslig piano, en cello og Mena langt frem.

Kramperimene løper av sted med henne noen ganger. Enderimene «quiver, shiver, deliver» som serveres i U2-dramatiske «Not Sober», er litt for mye av det gode, men de lyriske blødmene overskygger heldigvis aldri hennes gave som formidler.

Og balladefaglig er dette fint og høyt nivå hele veien - om enn noe ensporet. Men det tåler nok hennes ihuga menighet.

Anmeldelse: Maria Mena - «Growing Pains»