Anmeldelse: Massive Attack

Flere nittitallshelter som tryner.

CD: Gjør deg klar for å bli skikkelig skuffet. Eller: Ikke kjøp dette på alle måter mislykte Massive Attack-albumet, et album som bare ødelegger gruppas gode navn og rykte og som vil kjede deg langt, langt inn i granskauen.

For nå tryner nittitallsheltene en etter en: Underworld, The Chemical Brothers, Prodigy og, altså, Massive Attack. Alle virker uinspirerte og lei av det de driver med. Og vi kjeder oss sammen med dem. Er det noe med lufta i St. Tropez kanskje?

For hva er det egentlig Massive Attack (som nå mer eller mindre er en enmannsbedrift ledet av 3-D) driver med på «100th Window»? Ingenting annet enn å levere den ene tunge og triste «alt håp er ute!»-låten etter den andre. Låter som er deprimerende (stakkars rike artister!) og mest av alt dørgende dølle. Musikken blir neimen ikke bedre av at den toppes med noen særdeles fjollete tekster som omhandler problemer disse triphop-rikingene sliter med.

Robert Del Najas vokal på «Butterfly Caught» og andre låter er så søvndyssende kjedelig levert at man begynner å lure på hva han egentlig driver med i studio. Er den vokale stilen «valium» han prøver å ta patent på? Det er mulig han vil låte mystisk og distansert, men for oss høres det mer ut som om han sover når han synger.

Utrolig nok får du en del vokal av den stadig like irriterende og kronisk kosmiske Sinead O'Connor. Og tekstene hennes er et pinlig oppkok av like kosmisk (og komisk) tullball. England har dårlige lærere, men hvis vi ber til Jah, går nok alt så mye bedre.

Ja da. Og da sier vi takk og farvel til Massive Attack.