Anmeldelse: «Maze Runner: Ildprøven»

Utmattende postapokalyptisk pytt i panne.

FILM: Da «Hunger Games»-filmene beveget seg bort fra gladiatorkampene mellom uskyldige barn var det på sett og vis en lettelse — dels fordi filmene aldri virkelig turte å ta premisset på alvor, og dels fordi barneslaktingen ble erstattet av en overraskende interessant utforskning av propaganda og mediedramaturgi.

Når «Maze Runner»-serien beveger seg bort fra labyrinten den hentet sitt navn fra, går den seg derimot vill blant klisjeene.

Collage Den første «Maze Runner»-filmen hentet mye stemning og visuell kraft fra den brutalistiske betongkonstruksjonen den utspilte seg i, men i oppfølgeren er labyrinten erstattet av et pregløst lappeteppe av dystopiske landskaper.

På flukt fra den fascistiske organisasjonen OND må de unge heltene forsere dystre militærbaser, folketomme storbyruiner og golde ørkenlandskaper, som alle flimrer forbi som utydelige minner om andre, bedre filmer.

«Ildprøven» er en uformelig og utmattende collage av uinspirerte young adult-klisjeer og samlebåndsprodusert framtidsangst. Her finner man zombier, miljøkatastrofer, forræderske myndigheter og omfattende sivilisasjonskollaps side om side med elementer fra «The Hunger Games» og «The Matrix».

Resultatet er en følelse av å være vitne til noen som desperat forsøker å gi uttrykk for sin dypeste frykt, men som mangler språket til å sette ord på følelsene sine, og derfor kaster om seg med tomme fraser og ord som for lengst er tømt for mening.

«Maze Runner: Ildprøven»

2 1 6
Regi:

Wes Ball

Orginaltittel:

«Maze Runner: The Scorch Trials»

Se alle anmeldelser