Anmeldelse: «McFarland»

Feelgoodfilm som aldri overrasker.

FILM: Av alt som skjer i den ikke-fiktive verden, den virkelige verden, om du vil, er det én type historier som oftest plukkes opp for å bli film. Det er historiene om suksess tross overveldende odds, om å hevde seg på en fremmed arena, om samhold på tvers av skillelinjer av etnisitet, kultur og klasse, om store prosjekter som løftes av mange, idealistiske skuldrer.

Det er fortellinger som får alle til å få litt større tiltro til både folk og samfunn, selv om det faktum at de trekkes fram, vitner om hvor uvanlige de er. En reise av det slaget som skildres i «McFarland», som er basert på en sann, tretti år gammel historie, er uhyre vanskelig i dagens USA. Det har vært det lenge.

Fattige fruktplukkere
Det er to reiser inn i fremmed territorium i «McFarland». Jim White (Kevin Costner), en fallert fotballtrener med et temperament som stadig spenner ben på ham, tar imot jobben som gymlærer ved en fattig ungdomsskole i California der elevene er barn av fattige, fruktplukkende hispanics.

Treneren aner løpetalenter i de sterke guttene som hjelper foreldrene med fruktplukkingen, men når han vil starte et løpelag, blir det friksjon. Kamper må utkjempes både på skolen, med foreldrene som taper penger når barna ikke jobber ikke vil gi dem falske håp, og mot de hvite, golfspillene privatskolekonkurrentene som fniser av fattigguttene.

Forutsigbart
Mistenksomhet blir til tillit. Alle gnisningene får de aller mest forutsigbare utfall du kan forestille deg. Costner lunter godmodig gjennom det hele, de seks guttene er sjarmerende og de springer gjennom et støvete landskap med frukttrær, i vakre, gyllenbrune sjatteringer. Når den lokale latinokulturen betar Jim, den slitne kona og den øyehimlende tenåringsdatteren, skjer det på en tilforlatelig og overbevisende måte, selv om en og annen klisjé ikke er til å unngå.

Men ingen sier noe som overrasker, ikke på noe tidspunkt. «McFarland» er en programmatisk feelgoodfilm, og jo da, man sitter igjen med en vag, god følelse på slutten. Men ikke så mye annet.