Anmeldelse: «Me and Earl and the Dying Girl»

En pubertal og til tider smertefullt selvbevisst dramakomedie om high school, kreft og sosial utilpasshet.

FILM: En av bieffektene av den amerikanske tv-dramatikkens økte prestisje og popularitet er at Hollywood i stor grad har sluttet å produsere mellomstore dramaer. Og som et resultat av dette er stadig flere av de amerikanske dramaene som når norske kinoer små filmer som er produsert utenfor studiosystemet. Dette kan gi opphav til friske og originale produksjoner (som Damien Chazelles «Whiplash»), men som regel resulterer det i pludrende, selvbevisste filmer som kunne hatt godt av litt god gammeldags kvalitetssikring.

Selvopptatt «Me and Earl and the Dying Girl» er selve prototypen på sistnevnte. Filmen forteller historien om high school-eleven Greg, som er så opphengt i sine egne middelklasseproblemer at hele hans eksistens er en slags postironisk unnvikelsesmanøver. Det er ikke før moren tvinger ham til å tilbringe tid med en jevnaldrende kreftsyk jente at han begynner å få litt perspektiv på tingene — og selv da sitter det langt inne å innrømme at leukemien hennes kan måle seg med hans egen vage følelse av sosial utilpasshet.

Denne absurde selvopptattheten speiles i filmens formspråk. For selv om dette er en høyst tradisjonell coming of age-film, slutter den aldri å klappe seg selv på skuldra for at den unngår de aller mest forslitte klisjeene. «Me and Earl ...» er dessuten proppfull av filmhistoriske referanser, og de mange henvisningene til Werner Herzog — som tidstypisk nok fremstilles som en eksentrisk punchline — bidrar bare ytterligere til å understreke hvilken visjonsløs og overflatisk film vi har med å gjøre.

Selvpining «Me and Earl ...» er full av fikse, umotiverte stilgrep, men i sin higen etter å innta sin plass i arverekkefølgen etter Hal Ashby og Wes Anderson, snubler Alfonso Gomez-Rejon likevel over en rekke fine scener og detaljer.Og dersom man ser bort fra de mest elleville krumspringene er fotoarbeidet også gjennomgående tiltalende.

Aberet er bare at for å sette pris på disse høydepunktene, er man nødt til å utsette seg for halvannen time med maniert, pubertal og til tider fullstendig ulidelig filmatisk narsissisme.