REDUSERT: Det var ikke ideelle forhold da en sittende Marie Fredriksson og Roxette møtte Trondheims-publikummet. Foto: Lena Knutli/DAGBLADET
REDUSERT: Det var ikke ideelle forhold da en sittende Marie Fredriksson og Roxette møtte Trondheims-publikummet. Foto: Lena Knutli/DAGBLADETVis mer

ANMELDELSE: Merksnodig Roxette-forestilling

90-tallsheltene holdt konsert i Trondheim.

KONSERT: (Trondheim Dagbladet) Mye har vært sagt og skrevet om den pågående Roxette-turneen og Marie Fredrikssons helse. Spesielt danske medier reagerte på det de kalte en uverdig forestilling. Fredriksson var synlig preget og burde etter noens mening vært skånt for umaken.

Spørsmålet er om det er forenelig å mane til fest og jubel når man åpenbart er i en situasjon der man gjerne ikke skulle blitt utsatt for belastningen.

Overdrevet kritikk Svaret må bli et slags, tja. Kritikken er en smule overdrevet, selv om det ikke skal mer til enn et kjapt blikk på Fredriksson for å skjønne at situasjonen ikke er ideell. Hun blir geleidet inn på scenen og plassert forsiktig på en stol foran det ventende publikummet.

Fredriksson er åpebart spak, men ser allikevel ut som hun er glad for å være der og klapper takten til «Sleeping in My Car» forsiktig på låret. Bandet skjønner at de må kompensere og jobber hardt rundt henne. Det låter ikke så værst i den kalde sommernatten, og publikum skråler, tar selfies og danser for å tine de stive leddene.

Den svenske duoen var på 90-tallet alle ungdomsdiskotekers sikreste leverandør av slow-ballader, eller klinelåter om du vil. De kommer selvsagt på løpende bånd her også. Både «Spending My Time» og «Fading Like a Flower» gjør brukbart nytte for seg.

Merkelig affære Men etterhvert som konserten skrider frem blir det allikevel veldig tydelig at setting blir noe merksnodig. Evigunge Per Gessle gjør sitt beste for å trekke opp feststemningen, men kommer til kort i de sangene Marie Fredriksson blir redusert til statist.

«Crash! Boom! Bang!» og «She's Got Nothing On (But the Radio)» blir tunge transportetapper med Fredriksson sittende urørlig og  litt fortapt midt i all hoppingen og sprettingen. Det hjelper heller ikke at gitaristen forsøker å bryte isen med å legge inn AC/DCs «Highway to Hell» i sistnevnte.

Konserten fungerer best i de låtene publikum selv får være stjerner. «How Do You Do», «Dressed for Success» og «The Look» er selvsagt rene parademarsjer hvor bandet klarer seg godt uten kordamer og førstesanger. Det kan også virke som om Ferdriksson har spart noe av kruttet til slutt, hun smiler nemlig fornøyd etter at hun har klart å legge godt med kraft i de innledende «yeah, yeah, yeah» i «Dressed for Success».

Opp og ned I sum blir konserten en litt merksnodig «joyride» der noen øyeblikk er utpreget fornøyelige, mens mange bare blir rare og upassende.