KOMISK PERLE: «Skew Whiff» er en liten juvel av en koreografi, og imponerende danset. Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballett.
KOMISK PERLE: «Skew Whiff» er en liten juvel av en koreografi, og imponerende danset. Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballett.Vis mer

Anmeldelse: «Mesteraften: Dream Play»

Et arkitekttegnet hus uten noen dyp kjeller.

BALLETT: Det er vakkert og det er morsomt. Det er så godt som alltid billetten verdt når Nasjonalballetten setter opp sine mesteraftener, og vårens utgave er ikke noe unntak. I løpet av en helaften i Bjørvika-operaen presenteres en vid vifte av internasjonal toppkoreografi; fire små stykker som er forskjellige i uttrykk, men som hvert på sitt vis holder høy kvalitet. Så får det heller være at det koreografiske tapasbordet kanskje mangler noe virkelig kraftkost, som har preget de av disse kveldene som har vært uforglemmelige.

En verdenspremiere åpner kvelden: Jo Strømgrens «Lamentate». Dansere i kongeblå retrokostymer trår det blanke scenegulvet i synkrone formasjoner, og beveger seg mykt inn i maleriske, utstrakte tablåer for tre og fire dansere. Et beige par står ut fra konformiteten, og særlig hun (Camilla Spidsøe) står frem som koreografiens tydeligste og sterkeste personlighet, et seigt individ som de andres grep ikke klarer å holde tilbake.

På et tidspunkt faller de kongeblå kostymene, danserne danser foran og bak store laken på en klessnor, og det er som om noe slipper taket: De blir deliriske, ristende. Kanskje handler det om frustrasjonen over konformiteten, over uniformene og mønstrene, som de kort tid etter glir inn igjen på ny. Men fortvilelsen på dette tidspunktet er litt forvirrende, det er som om den ikke er fullstendig underbygget. Og Arvo Pärts musikk, som ligger som en fin, melankolsk spilledåse under mange av fellespartiene, blir her hult bombastisk. På en måte er klimaksene i koreografien både litt for banale og litt for forvirrende. Men så faller danserne igjen inn i de blåskimrende formasjonene sine, som er behagelige og drømmende å se på.

Behagelig er også «Without Words», et minimalistisk stykke signert Nacho Duato. Duatos forrige samarbeid med Nasjonalballetten, Bach-koreografien «Multiplicity», hadde noen av de samme kjennetegnene som kveldens andre ballett: Det er vakker dans til balsamaktig Schubert-musikk som viser frem dansernes kropper på sitt aller mest finstemte, men som mangler friksjon, litt sårt tiltrengt rusk. Åtte par beveger seg rundt og rundt hverandre i små tosomheter og ender opp i poetiske omfavnelser, eller med hodet i hverandres fang, men fremstår i liten grad som om de danser med hverandre. De store sort/hvit-fotografiene av danserne som fungerer som kulisse, er mest uttrykksfulle. Heldigvis finnes det små, ømme og erotiske øyeblikk iblant, og flest av dem i den avsluttende duetten mellom Maiko Nishino og Gakuro Matsui, begge karismatiske dansere. I det hele tatt fremstår «Without Words» som et studium i kroppsspråk på sitt mest grasiøse og elegante. Så blir det et spørsmål om grasiøsitet er helt nok.

Det føles uansett befriende når det hele løses opp i «Dream Play», som har gitt forestillingen sin tittel, det norske publikummets første møte med koregrafen Johan Inger. Musikken er fra Stravinskijs «Vårofferet», som vanligvis akkompagnerer store, sceniske masseopptrinn - men som denne gang settes til indre tumulter: En voldsom fantasi som settes i sving hos en smått kavende protagonist (Daniel Proietto) når en vakker kvinne går forbi. Dansingen er løsere og mer humoristisk enn i de to første stykkene, det handler om menn og kvinner og kavingen og famlingen mellom dem. Det blir litt vel støyende nå og da, særlig fordi musikken er så voldsom, men først og fremst sjarmerende og vittig.

Vittig er også kveldens fjerde og siste koreografi, den lille juvelen «Skew Whiff» av superkoreografene Paul Lightfoot og Sol León. Der den første halvdelen av kvelden, og da særlig «Without Words», viser frem danserne nærmest som opphøyde og destillerte, er de bråere og mer barnlige i de to siste stykkene. I «Skew Whiff» minner de fire danserne om mimeartister, som etterligner sensuelle og barske positurer med et gravalvor som gjør dem desto mer komiske. Den elastiske, atletiske dansingen til Nishino og Matsui, Douwe Dekkers og Arne Kristian Ruutu er uhyre imponerende, mens den trippende, dansende Rossini-musikken understreker følelsen av lek, av å blåse seg opp til noe større og annet enn hva man kanskje egentlig er og posere for hverandre.

«Dream Play» mangler kanskje den emosjonelle kjelleren som er der i koreografiene til Jiri Kyliàn og i Lightfoot og Leóns mer dyptpløyende verk. Men det er et kråkeslått med mange morsomme rom, som absolutt er verd å utforske.