VARME HENDER: Mette Henriette fikk en til å glemme tid og sted. For en stakket stund. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.
VARME HENDER: Mette Henriette fikk en til å glemme tid og sted. For en stakket stund. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Mette Henriette på by:Larm

Saksofontalent smelter isen.

KONSERT: Mette Henriette Martedatter Rølvåg gav trolig ut det fineste albumet jeg ikke hørte i fjor.

Eller, strengt tatt er det kun første halvdel av 24-åringens selvtitulerte dobbelalbum som virkelig forfører musikkhjertet mitt. For selv om disk to - spilt inn som et tretten hoder stort jazzensemble - også er solid, er det på dens stillfarne, litt mystiske tvilling at tenorsaksofonistens bemerkelsesverdige gaver for alvor trer frem i lyset.

Når Rølvåg innleder bylarmens første dag, henter hun hovedsaklig materiale herfra. Det er nok av rent praktiske årsaker - tre mennesker er som kjent billigere i drift enn tretten - men med på lasset følger en atmosfære som ellers ikke kunne oppstått.

Knitring fra amper, summing fra en røykmaskin og instrumentenes overflatelyder veves sømløst inn i det forstummede lydbildet til trioen, som inkluderer pianist Johan Lindvall og cellist Katrine Schiøtt. Samtidig låter saksofonen til Mette Henriette som en forlengelse av hvesende, tuberkuløse lunger - sårbart og faretruende på en og samme tid.

Selv når en murrende dissonans trer inn i lydbildet midtveis uti er det hele veien så behersket at man finner indre ro som ytterst sjelden melder seg bransjefestivaler som dette, verken blant artister eller publikum.

Det er som varme hender på en allerede småsyk festivalkropp.

Mer enn noe annet minner dermed showcase-settet om Harold Budds vidunderlige «Bismillahi Rrahman Rrahim» fra 1981, tungt inspirert av astral jazz-legenden Pharoah Sanders. I likhet med ham får også Mette Henriette en til å fullstendig glemme tid og sted...

...før gong-gongen går, og vi alle må løpe videre til neste post. Nå i det minste med håpet i behold.