Anmeldelse: «Mia Madre»

Veien er viktigere enn målet i Nanni Morettis underholdende og uhåndgripelige «Mia Madre».

Film: «Mia Madre» åpner med et sammenstøt mellom politi og en gruppe demonstranter som forsøker å ta seg inn på en fabrikk. Men akkurat i det en av demonstrantene er i ferd med å komme seg over gjerdet roper en stemme «kutt!», og plutselig er vi over i et nytt lag av virkelighet. Gjennom filmens gang utsettes publikum for flere slike skifter, og den røde tråden er sjelden lett å få øye på.

Skygger Hovedpersonen Margherita er en middelaldrende regissør som arbeider med en film om en gruppe fabrikkarbeidere som kjemper mot nedbemanning etter et eierskifte i bedriften de arbeider i. På grunn av den uforutsigbare amerikanske hovedrolleinnehaveren Barry Huggins (John Turturro) går innspillingen trått, men Margherita har også en syk mor og et ferskt samlivsbrudd å forholde seg til, og hun har store problemer med å vie filmen sin hele og fulle oppmerksomhet.

Og i den grad «Mia Madre» kan sies å handle om noe, må det være nettopp denne multitaskingens forbannelse som så mange mennesker i 2015 er dømt til å lide under — det å til enhver tid måtte fordele sin oppmerksomhet på så mange ting at man aldri er tilstede i øyeblikket eller i stand til å sortere sine opplevelser inn i en fortellingsstruktur. I tillegg til filmen-i-filmen må publikum nemlig forholde seg til Margheritas drømmer, morens senile fantasier og det faktum at regissør Nanni Moretti selv spiller hovedpersonens bror, hvilket bare forsterker inntrykket av at dette er en selvbiografisk skildring fortalt ved hjelp av skygger og speilbilder.

Speil Blockbusterfilmer er ofte konstruert som berg-og-dal-bane-aktige opplevelser snarere enn som fortellinger i tradisjonell forstand, og det samme kan sies om «Mia Madre». Moretti har laget en interessant og underholdende film, men når man omsider har fått sortert de ulike lagene av virkelighet manifesterer det seg fortsatt ikke noen virkelig historie. Snarere sitter man helt inn i det siste med opplevelsen av at virkeligheten splintres opp som et knust speil, og det er først når man forsoner seg med at denne erfaringen er selve poenget at brikkene egentlig faller på plass.