Anmeldelse: «Min lille søster»

Et vaklende anoreksidrama som reddes av sin tolv år gamle hovedrolleinnehaver.

FILM: Noen ganger er et ansikt nok. Noen ganger skal det ikke mer til for å skape stor filmkunst. Man kan gi ansiktet replikker, og sette dets mimikk inn i en sammenheng som lader hvert enkelt uttrykk med en kompleks og konkret betydning, men til syvende og sist er det ansiktets fysiske utforming og subtile gester som trekker publikum inn og tviholder på dets oppmerksomhet. Og det er nettopp et slikt ansikt «Min lille søster» og dens tolv år gamle hovedrolleinnehaver Rebecka Josephson er velsignet med.

Anorektisk Josephson spiller Stella, en jente som aner at puberteten er i ferd med å nærme seg et sted i det fjerne, men som inntil videre lever i skyggen av sin vakre og talentfulle storesøster Katja. Katja er en dyktig kunstløper, og fra lillesøsters perspektiv synes hun å mestre tilværelsen på en måte Stella selv aldri vil være i stand til. Men Katja er ikke den eneste årsaken til at Stella tilbringer all sin ledige tid i ishallen, for den bråmodne tolvåringen er også forelsket i søsterens tyske trener Jacob.

Det ingen vet er at Katjas jerndisiplin er i ferd med å ta knekken på henne. Og når Stella oppdager at søsterens strenge diett har utviklet seg til en alvorlig spiseforstyrrelse, sverger Katja henne til taushet ved å true med å fortelle alle om hennes følelser for Jacob. Dermed tvinges den lille søsteren til å bære en stor samvittighetsbyrde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avdempet På et tematisk plan er «Min lille søster» en film om anoreksi, og tidvis knytter den dette an til en bredere kritikk av kroppspresset kvinner tvinges til å forholde seg til.Disse øyeblikkene oppleves imidlertid som avstikkere fra kjernefortellingen om en jente som hjelpeløst ser sin søster bli overmannet av irrasjonelle og selvdestruktive impulser. Og det er nettopp Stellas blikk som er filmens store styrke, for når filmens perspektiv skifter bort fra lillesøsters synsvinkel mister den mye av sin gjennomslagskraft.

Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvilket funn Josephson er. Ansiktet hennes stjeler oppmerksomheten hver gang hun opptrer på lerretet, og hennes kloke øyne og dempede mimikk uttrykker så mye med så lite at man skulle tro man hadde å gjøre med en veteran. Kanskje det faktisk er så enkelt som at det ligger i genene — det unge stjerneskuddet er tross alt barnebarn av Ingemar Bergmans mangeårige samarbeidspartner Erland Josephson.

Ujevn Det er derimot ikke vanskelig å påpeke feil og mangler ved «Min lille søster». I visse scener blir for eksempel regissør og manusforfatter Sanna Lenkens hensikter såpass gjennomskuelige at man rives ut av historien. Et annet element som ikke alltid fungerer like bra, er sammenstillingen av Josephson og hennes motspiller Amy Deasismonts svært ulike spillestiler. For mens Josephson gestalter Stella med en uanstrengt naturalisme, spiller Deasismont Katja med en melodramatisk oppstyltethet som sender tankene hen til det gamle Hollywood.

Det er et interessant valg som understreker de mange motsetningene mellom søstrene — barn/ung kvinne, lubben/slank, avslappet/anspent, bedagelig anlagt/disiplinert — men som sannsynligvis krever en mer erfaren regissør for å fungere optimalt. «Min lille søster» er full av slike små skjønnhetsfeil, men Josephsons innsats i hovedrollen veier opp for de aller fleste av dem.