Anmeldelse: «Mistress America»

Med den energiske dramakomedien «Mistress America» fortsetter Noah Baumbach og Greta Gerwig der de slapp med «Frances Ha».

FILM: Da Noah Baumbach gjenoppfant seg selv med «The Squid and the Whale» i 2005 ble han raskt sammenliknet med Woody Allen, og siden den gang har denne parallellen ligget der som et av de førende perspektivene på Baumbachs filmer. Det er flere åpenbare likheter mellom de to, selv om Allen — heldigvis — langtfra er den eneste som har laget lune og innsiktsfulle dramakomedier fra New York. Men om Baumbach ikke er sin generasjons Woody Allen, styrker «Mistress America» hypotesen om at hovedrolleinnehaver Greta Gerwig er sin generasjons Diane Keaton.

Forelskelse «Mistress America» handler om 18 år gamle Tracy (Lola Kirke), som nettopp har flyttet til New York for å gå på college, og som føler på en blanding av ensomhet, utenforskap og sviktende selvtillit som har blitt såpass utførlig beskrevet i amerikansk fiksjon at den i praksis er å regne som en egen industri. Alt forandrer seg imidlertid når hun møter sin blivende stesøster Brooke (Gerwig). Brooke er alt Tracy skulle ønske hun var selv: verdensvant, selvsikker og i stand til å håndtere alle utfordringer livet legger for hennes føtter. Etter en uforglemmelig første kveld sammen, trekkes Tracy raskt inn i Brookes hektiske verden av fester, deltidsjobber og mer eller mindre utviklede forretningsideer, og snart har hun lagt den mislykkede flørten med studiekameraten Tony bak seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter hvert som hun kommer nærmere inn på Brooke, blir det klart at hun ikke mestrer tilværelsen like godt som hun gir inntrykk av. Og når stesøstrene sammen Tony og hans kjæreste Nicolette legger ut på biltur for å konfrontere kvinnen som stjal Brookes kjæreste, forretningsidé og katter, er det duket for et crescendo av kollapsende livsløgner.

Brudd Som Baumbach og Gerwigs første samarbeid «Frances Ha», handler «Mistress America» om livet som noen-og-tjue-år-gammel kvinne, men denne gangen er dette skildret via forventningene til en 18-åring og erfaringene til en 30-åring. Tracy er fortsatt på jakt etter en egen identitet, mens Brooke jobber overtid for å tviholde på sin egen, og i skjæringspunktet mellom disse selvbildene sier Baumbach og Gerwig — som har skrevet manuset sammen — en hel del fornuftige ting om driftene og omstendighetene som former et menneskeliv.

«Mistress America» er imidlertid langt fra like stilren som «Frances Ha». Ved første øyekast framstår den som en tradisjonell komedie, med en rekke scener hvor forviklinger spilles ut som en presist regissert farse, men samtidig er humoren hele veien lenket fast i andre, mer komplekse stemninger. Dette skyldes ikke minst musikkbruken, som ligger som en tung sky av forførende melankoli over bildene, men også at rollefigurenes handlinger hele veien er forankret i et troverdig følelsesliv.

Forsoning Evnen til å gå fra ektefølt drama til screwballkomikk og store fakter er også det som gjør Gerwig til en ypperlig komedieskuespiller — for ikke å si hovedårsaken til at «Mistress America»s tidvis motstridende formgrep smelter sammen til en helhetlig film. Det er i det hele tatt noe klassisk ved dynamikken mellom Gerwig og Baumbach, og man kan ikke annet enn å krysse fingrene for at dette bare er begynnelsen på en lang og innholdsrik felles filmografi.