Anmeldelse: «Money Monster»

Jodie Fosters trashy finansthriller er god så lenge den ikke prøver å være viktig.

FILM: Det verste man kan si om Jodie Fosters «Money Monster» er at den har veldig lyst til å være noe mer enn en underholdende Hollywood-film. Foster har laget en enkel og medrivende thriller som er spekket med typete rollefigurer og billige, men effektive twister — problemet er at hun samtidig ønsker å si noe dypsindig om amerikanske medier og den globaliserte økonomien. For i møte med en økende misnøye med et dysfunksjonelt kapitalistisk system griper Foster til utdaterte satiriske virkemidler.

Dagsaktuell George Clooney spiller den glatte Wall Street-guruen Lee Gates, som i kraft av å lede det hyperaktive økonomiprogrammet «Money Monster» har opparbeidet seg en betydelig innflytelse blant amatørinvestorer. Utgangspunktet for historien er at mange av disse småsparerne nylig har tapt betydelige summer etter at Gates anbefalte investeringsfondet Ibis, som tapte hundrevis av millioner av dollar da en av deres aksjeroboter handlet i strid med sin egen programmering.

En av de som mistet sparepengene er Kyle Budwell (en eksplosiv Jack O'Connell), som tar Gates som gissel under en direktesending, og krever at han og Ibis-sjefen Walt Camby (Dominic West, anonym) påtar seg ansvaret for å ha kastet bort vanlige hardtarbeidende amerikaneres oppsparte midler. Og i et forsøk på å hale ut tiden, føyer Gates og hans produsent Patty Fenn (Julia Roberts, autopilot) seg etter Budwells krav, hvilket etter hvert fører til en rekke pikante avsløringer om Ibis.

Tradisjonell Fra det øyeblikk den rutinerte Clooney kommer dansende inn TV-studioet, er det klart at Foster har tatt mål av seg å lage et stykke god, gammeldags satire i tradisjonen etter Sydney Lumets «Network» (1976). Framstillingen medieverdenen og økonomien som komplekse tvillingsystemer som følger sine egne, amoralske regler er i utgangspunktet interessant, men i 2016 er dette perspektivet mer av et utgangspunkt for analyse enn et budskap i seg selv.

Etter å ha servert en rekke innlysende innsikter — finansverdenen er konstruert for å gagne de som har mest fra før; mediene er villige til å strekke seg langt for å sikre publikumsoppslutning — har ikke «Money Monster» stort mer på hjertet, og i andre halvdel blir thrillerelementene derfor stadig mer karikerte. Dermed skrelles fernissen av satire og samfunnskritikk bort, og man blir sittende igjen med et trashy gisseldrama som er gøy så lenge det varer, men heller ikke så mye lenger.

Tannløs «Money Monster»s hovedtese er at det er urimelig å forvente rettferdighet og anstendighet av systemer (økonomien, underholdningsmediene) som er konstruert for å produsere helt andre resultater, men dens kritiske potensial svekkes av at den selv gjør seg skyldig i det den anklager mediene for. For på samme måte som Clooney og Roberts' rollefigurer er langt mer opptatt av å lage et show som selger enn de er av hva de faktisk sier og gjør, er «Money Monster» en film hvor den tradisjonelle treaktstrukturen former innholdet.

Når filmen avsluttes etter drøye 90 minutter er det ikke fordi den har fullført sitt resonnement eller fordi dramaet har fått sin forløsning, men fordi det ganske enkelt er på tide. Altså blir «Money Monster» kapitalismekritikk på kapitalismens egne premisser, og mediekritikk utformet av underholdningsmedienes egne standardiseringskrav.