MOODY TYPE: Technopioneeren Moodymann er overraskende lunefull under sitt Øya-sett. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
MOODY TYPE: Technopioneeren Moodymann er overraskende lunefull under sitt Øya-sett. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Moodymann på Øya

Halvhjertet technotime.

KONSERT: Øyafestivalen skal ha for forsøket.

Med Hi-Fi Klubben, en en scene sponset av en viss høyttalerkjede, har Øyafestivalen endelig tatt et sårt savnet steg mot å gi programmets mest klubbklare artister tumlerommet de fortjener.

Angivelig er det nyinnkjøpte anlegget blant tidenes dyresteog beste(!).

DANSBART: Technonestoren Moodymanns sett på Øya er av svært varierende kvalitet. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
DANSBART: Technonestoren Moodymanns sett på Øya er av svært varierende kvalitet. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Selv om mine ører ikke trente nok til å vurdere om det faktisk er i verdenstoppen, så låter det i hvert fall bunnsolid idet den bøttehattbefengte technonestoren Moodymann inntar scenen til Esther Phillips' dansbare tolkning av Gil Scott-Heron-klassikeren «Home is Where the Hatred Is».

Låtvalget peker på karakteristiske aspekter ved Moodymann: Han er ikke bare den trolig mest humørfylte og sjangeroverskridende veteranen fra Detroit - bilbyen der han var med på å definere technoen - men musikken hans bærer også i seg sjangerens underliggende utopi om et USA der den institusjonelle rasismen endelig opphører.

Kjapt viser det seg imidlertid at Kenny Dixon jr. kan være altfor eklektisk.

Når «Come As You Are» midtveis uti settet breier seg ut av millionhøyttalerne, dreper Moodymann dansegulvet - og ikke på den gode måten. Nirvana-låten har frekventert hans settlister tidligere, men der og da fremstår det som et skamløst publikumsfrieri som kun vitner om hvor lite i kveld som står på spill for noen-og-førti-åringen.

Med det skifter også hans tidligere låtvalg, «Colden Cage» av norske The Whitest Boy Alive, form fra kameratslig erting til merkbar nedvurdering av festivalpublikummet. Så kritthvite er da nordmenn vitterlig ikke.

I mine øyne virker nemlig publikum umiddelbart sjeleglade - særlig under det glimrende funkkuttet «You're Losing Me» av Ann Sexton - over at Oslo for en sjelden gangs skyld i det minste føles som et sted man kan danse fra seg.

Når alt kommer til alt, har nok likevel Moodymann rett til å være litt, ehem, moody.

Øyafestivalen har fortsatt langt å gå til å yte klubbmusikk rettferdighet. Det klumpete gummigulvet er langt fra optimalt for dansing; én time er langt fra tilstrekkelig for å bygge opp et glimrende sett; klubbmusikk gjør seg soleklart best i en klubb, ikke et telt.

Her er Slottsfjells ypperlige klubbkonsept Kastellnatt fortsatt flere hestehoder foran. Hva med å leie en ubrukt lagerhall i et av de nærliggende industriområdene, a?, Øya?