TERNINGKAST TO: «Mother's Day» er laget for å gå i reprise på amerikansk TV hver eneste morsdag hefra til evigheten, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TO: «Mother's Day» er laget for å gå i reprise på amerikansk TV hver eneste morsdag hefra til evigheten, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Mother's Day»

«Mother's Day» er ikke en film, den er et mersalgskonsept.

FILM: I en tid da kinopublikummet er mer uforutsigbart enn på mange tiår, har bransjeveteranen Garry Marshall funnet en egen nisje ved å lage filmer som ingen egentlig har spesielt lyst til å se, men som er velegnet som et kompromiss når amerikanske familier og par skal gå på kino sammen for å markere handelsstandens merkedager.

Bakgrunnsstøy «Mother's Day» følger opp «Valentine's Day» (2010) og «New Year's Eve» (2011), og er nok en stjernespekket flettverksfilm, med Julia Roberts og workoutforbildene Jennifer Aniston og Kate Hudson som de største trekkplastrene. Den er en fundamentalt umorsom og ofte pinlig tonedøv komedie, men Marshall planter sitt flagg i middelmådigheten med en selvsikkerhet som signaliserer at han ikke er videre bekymret for hvorvidt publikum ler.

For i likhet med ovennevnte filmer er «Mother's Day» laget for å gå i reprise på TV hver bidige gang den aktuelle merkedagen opprinner, og i så måte er den konstruert for at historien skal gi mening selv om man bare titter innom nå og da mens man rydder huset og pynter seg til å gå ut. Dette er film som bakgrunnsstøy, med en dramaturgi som bare er et par hakk mer sofistikert enn en peis-DVD.

Fetisjprodukt For å maksimalisere filmens nedslagsfelt har Marshall gjort plass til mødre av alle slag: Her er det unge mødre og gamle mødre, lesbiske og heterofile mødre — fraværende, avdøde, fordomsfulle, oversette, overbeskyttende og overarbeidede mødre. Det siste er en smule ironisk, ettersom filmen utspiller seg i den øvre delen av middelklassen hvor ingen egentlig jobber, men alle har penger.

Marshall selger nemlig en versjon av det samme fetisjproduktet Nancy Meyers' karriere er bygget på — enkle og harmløse fortellinger om vakre mennesker som later som om de har problemer lenge nok til at publikum skjønner hva det er meninga at de skal føle — og han gjør det utfra en tanke om at det ikke spiller noen rolle hvorvidt noen virkelig liker filmen hans, dersom bare tilstrekkelig mange mennesker tolerer den.