ENGLER OG DEMONER: Motorpsycho var i sedvanlig storform da de fremførte «Demon Box» i sin helhet. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.
ENGLER OG DEMONER: Motorpsycho var i sedvanlig storform da de fremførte «Demon Box» i sin helhet. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Motorpsycho på Slottsfjell

Dedikert «Demon Box»-aften.

KONSERT: Åh, takk Gud! Det ble visst konsert likevel.

Alle som noen sinne har hørt - og elsket, gitt at de ikke har et hjerte av kull - en Motorpsycho-låt har trolig vært fylt av angsttanker hele ettermiddagen, i hvert fall om man har vært noen mils radius fra Tønsberg.

Det er kjedelig å kaste bort tid på bagateller, men la oss si det slik: Når det først er vind på toppen av Slottsfjellet, blåser det med potensielt dødelig styrke.

«Demon Box» kunne knapt vært fremført i bedre omgivelser, med andre ord.

Det trønderske kultbandets andre fullengder er nemlig deres desidert tyngste og mest eksperimentelle. Samtidig er det også med dette albumet at Motorpsycho oppdaget sin soniske sjel: Et blendende sammensurium av salt og søtt, harmoni og dissonans, Himmel og Helvete.

Når krafttrioen - for anledning utvidet til fem, inkludert støymaestro Helge «Deathprod» Sten og trommeslager Håkon Gebhardt - fremfører det 22 år gamle albumet i sin helhet, forsøker de å forsterke denne dualiteten.

«Nå må alle være stille, ellers blir det ikke noe musikk,» spøker bassist Bent Sæther før han mutters alene fremfører den akustiske folklåta «Come On In». Den er selve antitesen til det påfølgende nummeret: Det snaut tjue minutter lange tittelsporet, drevet fremover av kaustiske sludgemetallriff og en industriell støypassasje, der Sten blant annet forsøker å kvele det som ligner mistenkelig mye på en mikrofon.

Det virkelig fenomenale konsertøyeblikket oppstår imidlertid under den monumentale postrockeren «Plan #1», fordi den best illustrerer magien som oppstår idet deres muskler smelter sammen med meloditeften.

Når konserten likevel kun snuser på sekseren - tenk at man faktisk forventer toppkarakter av Motorpsycho! - skyldes det nok at «Demon Box» ikke er deres beste utgivelse. Det er en briljant plate, men fusjonen mellom vondt og vennlig kom til å bli desto mer raffinert på deres to påfølgende utgivelser, mesterverkene «Timothy?s Monster» og «Blissard».

Disse albumene har allerede fått sin retrospektive livebehandling, på henholdsvis Øya- og Pstereofestivalen.

Under en panelsamtale tidligere idag hevdet Sæther at disse konseptkonsertene overhodet ikke føles som traust konservatorarbeid, fordi låtene bærer i seg den samme energien nå som da han og tre andre noen-og-tyveåringer blåste liv i dem for en kvart menneskealder siden.

Man blir eldre, og så dør man. Den virkelig geniale musikken vil imidlertid leve videre til evig tid.